Jerusalem ist eine biblische Stadt. Der Staat Israel hingegen ist jung, er wurde erst 1948 gegründet – auch im Schatten der größten Katastrophe des 20. Jahrhunderts, die Deutschland bis heute aufs Engste mit Israel verbindet. Noch in der Gründungsnacht 1948 erklärten Ägypten, Irak, Libanon, Saudi-Arabien und Syrien dem neu gegründeten Land den Krieg. Die Schrecken der Geburtsstunde Israels haben seitdem tiefe Spuren hinterlassen. Israel kämpft bis heute mit dieser Vergangenheit, oder sollte man sagen: mit dieser bitteren Gegenwart? 2018 feiert das Land seinen 70. Geburtstag.
Das spätestens seit der Zerstörung des Jerusalemer Tempels im Jahr 70 n.Chr. in weltweiter Zerstreuung (Diaspora) lebende jüdische Volk fand mit dem Staat Israel eine neue, eine lange erhoffte Heimat. Seit 1880 gab es eine starke zionistische Bewegung, die es sich zum Ziel gemacht hatte, einen jüdischen Staat zu gründen. Großbritannien unterstützte seit Beginn des 20. Jahrhunderts diese Bestrebungen. In der arabischen Welt gab es von Anfang an starken Widerstand. Die geopolitische Lage ist bis heute ausgesprochen brisant, Israel ist umkreist von ideologischen Feinden. Iran wünscht die Tilgung Israels von der Landkarte. Wie lebt man in diesem Klima?
Palästinenser-Präsident Abbas gibt den Juden die Schuld am Holocaust – der deutschen Presse ist das nur eine Randnotiz wert. Von offizieller Seite gab es in Deutschland keine Reaktion darauf. Wenn aber in Deutschland die Rede von Hitler als „Vogelschiss der Geschichte“ ist, lesen alle darin eine Relativierung der NS-Geschichte und selbst der Bundespräsident regt sich öffentlich. Auserwählt und ausgegrenzt – der Hass auf Juden in Europa ist der Titel einer Dokumentation über Antisemitismus unserer Gegenwart. Der Film wirft ein Schlaglicht auf linken Antisemitismus, der oft so ganz und gar nicht ins Weltbild des aufgeklärten Deutschen passt. Antisemitisch sind immer nur die Rechten und Rechtsradikalen, die Störche und Gauländer. Tatsächlich gibt es eine gut organisierte Palästina-Lobby, die Israel als Besatzer diffamiert. Wie äußert sich diese Lobby eigentlich zu den regelmäßigen Gewalttaten nicht nur der radikalen Hamas?
Israel bombt. Israel bombt. Israel bombt. So oder ähnlich lesen sich viele Schlagzeilen im Israel-Palästina-Konflikt in der deutschen Presse. Was ist mit den palästinensischen Aggressionen? Die einseitigen Schuldzuweisungen Richtung Israel sind befremdlich, mit seriösem Journalismus jedenfalls haben sie nichts zu tun. Selbst der Boykott israelischer Produkte wird von manchen bekannten Politikern in Deutschland unterstützt, vor allem im linken Spektrum. Ist das womöglich versteckter Antisemitismus?
Aber: Israels Sicherheit ist deutsche Staatsräson – tatsächlich? Jerusalem ist Israels Hauptstadt – das ist Fakt. Gleichwohl: Die deutsche Botschaft, sonst weltweit zu finden in den Hauptstädten – in Israel ist sie in Tel Aviv. Warum? Aus Angst vor den Palästinensern, oder aus Rücksicht? Aus Angst vor andern arabischen Ländern, oder aus Rücksicht? Israels Existenz gehört zur deutschen Staatsräson. Oder doch nicht so ganz? Sind das nur politische Lippenbekenntnisse im Bewusstsein historischer Schuld?
Eines kann man ihm sicherlich nicht vorwerfen: fehlende Konsequenz. Trump beweist Mut, wenn er die amerikanische Botschaft nach Jerusalem verlegt. Er hat es im Wahlkampf versprochen, er hat es nun getan. Die ZEIT titelt dazu: Die nächste Katastrophe. Frieden sei nun unmöglich geworden. Aha. Was für eine Art Erkenntnis ist das denn? Wie viele Jahrzehnte warten wir schon auf Frieden im Nahen Osten? Was hat Trumps Vorgänger erreicht in dieser Hinsicht, was dessen Vorgänger, ob demokratisch oder republikanisch? Appeasement hat bisher keinerlei Erfolg gebracht. Wie wäre es nun mit einer konsequenten Sprache der Stärke?
Natürlich gibt es auch unter Israelis einen starken Friedenswunsch. Sally Perel, Holocaust-Überlebender und inzwischen 93 Jahre alt, plädiert auf allen seinen Lesereisen, die es noch immer regelmäßig in Deutschland gibt, für eine Zweistaatenlösung. Nur: Wie soll die praktisch aussehen in einem Land, dessen Menschen schon seit der ersten Stunde ihrer Staatsgründung existenzielle Angst haben!?
Waren Sie schon mal in Israel? Ich empfehle eine Reise.
Bei diesem Beitrag handelt es sich um eine Kolumne aus der Serie !Provokulteur!
Auch lesenswert:
Argentinien sagt Länderspiel in Jerusalem ab
Israels Sicherheit als deutsche Staatsräson: Was bedeutet das konkret?
Bundestag bekräftigt Existenzrecht Israels
Ethnische Pluralität löst keine Kriege aus
Der israelische Politologe David Ranan im Gespräch über Antisemitismus
Deutsche Großstädte ächten BDS-Bewegung
Sally Perel auf Lesereise 2018
Yerushalayim – cuvântul ebraic pentru capitala Israelului. Câți dintre voi ați fost acolo? Recent, orașul a ajuns din nou pe prima pagină a ziarelor, deoarece SUA și-a mutat ambasada de la Tel Aviv la Ierusalim. Consecvent, spun unii. Adăugarea de combustibil la foc, spun alții. O rubrică a !provocatorului!
Ierusalimul este un oraș biblic. Statul Israel, pe de altă parte, este tânăr. A fost fondat abia în 1948 – chiar și în umbra celei mai mari catastrofe a secolului XX, care până în ziua de azi leagă foarte strâns Germania de Israel. Chiar în noaptea înființării sale, în 1948, Egiptul, Irakul, Libanul, Arabia Saudită și Siria au declarat război țării nou înființate. Ororile nașterii Israelului au lăsat de atunci cicatrici adânci. Israelul încă se luptă cu acest trecut, sau ar trebui să spunem cu acest prezent amar? În 2018, țara își sărbătorește cea de-a 70-a aniversare.
Contextul istoric și situația geopolitică
Poporul evreu, care trăia într-o dispersie mondială (diaspora) cel puțin de la distrugerea Templului din Ierusalim în anul 70 d.Hr., și-a găsit o nouă patrie, mult sperată, în statul Israel. Încă din 1880, a existat o puternică mișcare sionistă care și-a stabilit obiectivul de a fonda un stat evreiesc. Marea Britanie a sprijinit aceste eforturi încă de la începutul secolului XX. A existat o rezistență puternică în lumea arabă încă de la început. Situația geopolitică este și astăzi extrem de volatilă, Israelul este înconjurat de dușmani ideologici. Iranul dorește ca Israelul să fie șters de pe hartă. Cum se poate trăi în acest climat?
Prezentarea eronată a istoriei și lobby-ul palestinian
Președintele palestinian Abbas îi acuză pe evrei pentru Holocaust – presa germană nu face decât o mențiune trecătoare. În Germania nu a existat nicio reacție oficială la acest lucru. Cu toate acestea, atunci când Germania se referă la Hitler ca la o „privire de pasăre asupra istoriei“, toată lumea citește acest lucru ca pe o relativizare a istoriei naziste și chiar și președintele german este indignat în mod public. Aleși și marginalizați – ura față de evrei în Europa este titlul unui documentar despre antisemitismul contemporan. Filmul scoate în evidență antisemitismul de stânga, care adesea nu se încadrează deloc în viziunea despre lume a germanului luminat. Doar radicalii de dreapta și de dreapta, berzele și gaullandezii sunt întotdeauna antisemiți. De fapt, există un lobby palestinian bine organizat care defăimează Israelul ca ocupant. Ce spune de fapt acest lobby cu privire la actele de violență regulate, și nu doar de către radicalii din Hamas?
Reportaj
Israelul bombardează. Israelul bombardează. Israelul bombardează. Multe titluri din presa germană despre conflictul israeliano-palestinian se citesc în felul următor sau similar. Cum rămâne cu agresiunea palestiniană? Repartizarea unilaterală a vinei către Israel este deconcertantă și nu are nimic de-a face cu un jurnalism serios. Chiar și boicotarea produselor israeliene este susținută de unii politicieni cunoscuți din Germania, în special de stânga. Este posibil să fie vorba de antisemitism ascuns?
Rațiunea de stat și morala
Dar: securitatea Israelului este rațiunea de stat germană – chiar așa? Ierusalimul este capitala Israelului – asta este un fapt. Cu toate acestea, ambasada germană, care poate fi găsită de altfel în capitale din întreaga lume, se află la Tel Aviv, în Israel. De ce? De frica palestinienilor sau din considerație? De frica altor țări arabe sau din considerație? Existența Israelului face parte din rațiunea de stat germană. Sau nu este chiar așa? Este aceasta doar un discurs politic în conștientizarea vinovăției istorice?
SUA ca pionier
Un lucru de care cu siguranță nu poate fi acuzat este lipsa de consecvență. Trump dă dovadă de curaj prin mutarea ambasadei americane la Ierusalim. A promis acest lucru în timpul campaniei electorale, acum a făcut-o. Titlurile ZEIT: Următoarea catastrofă. Pacea a devenit acum imposibilă. Înțeleg. Ce fel de realizare este asta? De câte decenii așteptăm pacea în Orientul Mijlociu? Ce a realizat predecesorul lui Trump în această privință, ce au realizat predecesorii săi, fie ei democrați sau republicani? Împăcarea nu a adus niciun succes până acum. Ce ziceți de un limbaj consecvent al forței?
Eforturi de pace
Desigur, există, de asemenea, o dorință puternică de pace în rândul israelienilor. Sally Perel, supraviețuitoare a Holocaustului și acum în vârstă de 93 de ani, pledează în favoarea unei soluții cu două state în toate turneele sale de lectură, care încă mai au loc cu regularitate în Germania. Dar cum ar trebui să arate acest lucru în practică într-o țară a cărei populație trăiește în frică existențială încă din prima oră de la înființare?
Ați fost vreodată în Israel? Vă recomand o călătorie.
Yerushalayim – det hebraiske ordet for Israels hovedstad. Hvor mange av dere har vært der? Byen har nylig igjen havnet i overskriftene fordi USA har flyttet sin ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem. Konsekvent, sier noen. Brenne bensin på bålet, sier andre. En spalte av !provokatøren!
Jerusalem er en bibelsk by. Staten Israel, derimot, er ung. Den ble grunnlagt så sent som i 1948 – til og med i skyggen av 1900-tallets største katastrofe, som den dag i dag fortsatt knytter Tyskland tett til Israel. Samme kveld som landet ble grunnlagt i 1948, erklærte Egypt, Irak, Libanon, Saudi-Arabia og Syria krig mot det nystiftede landet. Grusomhetene i forbindelse med Israels fødsel har satt dype spor siden den gang. Israel sliter fortsatt med denne fortiden, eller skal vi si den bitre nåtiden? I 2018 feirer landet sin 70-årsdag.
Historisk bakgrunn og geopolitisk situasjon
Det jødiske folket, som hadde levd i en verdensomspennende diaspora i hvert fall siden ødeleggelsen av tempelet i Jerusalem i år 70 e.Kr., fant et nytt, etterlengtet hjemland i staten Israel. Siden 1880 hadde det eksistert en sterk sionistbevegelse som hadde satt seg som mål å grunnlegge en jødisk stat. Storbritannia støttet disse bestrebelsene fra begynnelsen av 1900-tallet. Det var sterk motstand i den arabiske verden helt fra begynnelsen. Den geopolitiske situasjonen er fortsatt ekstremt ustabil, og Israel er omringet av ideologiske fiender. Iran ønsker å utslette Israel fra kartet. Hvordan kan man leve i dette klimaet?
Forvrengt fremstilling av historien og den palestinske lobbyen
Den palestinske presidenten Abbas gir jødene skylden for Holocaust – tysk presse nevner det bare i forbifarten. Det var ingen offisiell reaksjon på dette i Tyskland. Men når Tyskland omtaler Hitler som et „fugleperspektiv på historien“, leser alle dette som en relativisering av nazihistorien, og til og med den tyske presidenten blir offentlig opprørt. Utvalgt og marginalisert – jødehat i Europa er tittelen på en dokumentarfilm om dagens antisemittisme. Filmen retter søkelyset mot venstresidens antisemittisme, som ofte overhodet ikke passer inn i den opplyste tyskerens verdensbilde. Bare høyresiden og høyreradikale, storkene og gaullanderne er alltid antisemittiske. Det finnes faktisk en velorganisert Palestina-lobby som stempler Israel som en okkupant. Hva sier denne lobbyen egentlig om de regelmessige voldshandlingene, og ikke bare fra det radikale Hamas?
Rapportering
Israel bomber. Israel bomber. Israel bomber. Mange overskrifter i tysk presse om Israel-Palestina-konflikten lyder slik eller lignende. Hva med den palestinske aggresjonen? Den ensidige skyldfordelingen mot Israel er foruroligende og har ingenting med seriøs journalistikk å gjøre. Til og med boikott av israelske produkter støttes av en del kjente politikere i Tyskland, særlig på venstresiden. Er dette muligens skjult antisemittisme?
Statsfornuft og moralisering
Men: Israels sikkerhet er den tyske statsgrunnen – virkelig? Jerusalem er Israels hovedstad – det er et faktum. Likevel ligger den tyske ambassaden, som ellers er å finne i hovedsteder rundt om i verden, i Tel Aviv i Israel. Hvorfor det? Av frykt for palestinerne, eller av hensyn? Av frykt for andre arabiske land, eller av hensyn? Israels eksistens er en del av den tyske statsgrunnen. Eller ikke helt? Er dette bare politiske leppestifter i bevisstheten om historisk skyld?
USA som foregangsland
En ting han i hvert fall ikke kan beskyldes for, er mangel på konsekvens. Trump viser mot ved å flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem. Han lovet det i valgkampen, og nå har han gjort det. ZEITs overskrifter: Den neste katastrofen. Fred er nå blitt umulig. Jeg skjønner det. Hva slags erkjennelse er det? Hvor mange tiår har vi ventet på fred i Midtøsten? Hva oppnådde Trumps forgjenger i så måte, hva oppnådde hans forgjengere, enten de var demokrater eller republikanere? Ettergivenhet har ikke ført til noen suksess så langt. Hva med et konsekvent språk av styrke?
Fredsinnsats
Det finnes selvsagt også et sterkt ønske om fred blant israelerne. Sally Perel, som overlevde Holocaust og nå er 93 år gammel, argumenterer for en tostatsløsning på alle sine opplesningsturneer, som fortsatt finner sted jevnlig i Tyskland. Men hvordan skal dette se ut i praksis i et land der befolkningen har levd i eksistensiell frykt siden den aller første timen etter at landet ble grunnlagt?
Har du noen gang vært i Israel? Jeg anbefaler en tur.