Urfolkskunnskap

Urfolkskunnskap, i litteraturen ofte omtalt som tradisjonell kunnskap, definerer „kunnskap om medisinske eller andre nyttige egenskaper ved biologisk mangfold som ofte har eksistert i generasjoner i et bestemt samfunn eller i flere samfunn og er en del av disse gruppenes kulturelle identitet“ (von Hahn 2004:,7 f.). Ordet urfolk kommer av latin indu- „en“ og -genus „født“ (jf. Duden Online). Sammensatt står indigenous altså for innfødt. Det finnes ingen enhetlig og fremfor alt juridisk definisjon av hvilke områder urfolkskunnskap omfatter og hvilke rettigheter som er knyttet til bruken av den. I utgangspunktet dreier det seg imidlertid om områdene „medisin, jordbruk, religion, ritualer og mye mer“ (Deacon 2012).

Tradisjonelt forankret – en syklus

Urfolkskunnskap regnes som tradisjonell kunnskap som urfolk har opparbeidet seg gjennom tiår med observasjon og erfaring. Den spiller en viktig rolle i hverdagen og spesielt i aktiviteter, ettersom den kan påvirke beslutninger som en samling av kunnskap (jf. ibid., 11). Denne prosessen kan sammenlignes med et kretsløp, i og med at den innlærte kunnskapen overføres igjen og igjen til de neste generasjonene (jf. Homann 2005, 24). Denne formen for kontinuerlig overføring fremmer både spredningen og tilpasningen av det man har lært. Hovedårsaken til dette er at overføringen i stor grad er muntlig, og at innholdet kan endres ved hjelp av språket (jf. von Hahn 2004, 9).

Ifølge den konstruktivistiske tilnærmingen er tradisjonell kunnskap, i likhet med den generelle kunnskapen til et individ, i stadig endring og betraktes som en fleksibel konstruksjon. Eksisterende miljøforhold påvirker kunnskapen slik at den tilpasses de aktuelle forholdene. Urfolkskunnskap er derfor ikke en rigid størrelse, men et foranderlig konsept som kan eksistere over flere århundrer, men som alltid beholder noe av sin opprinnelige form.

„Bevaring av kulturell integritet“ (ibid.) er urfolks ambisjon. På grunn av sin foranderlighet er det nødvendig at en viss mengde tradisjon bevares og beskyttes. „Tradisjonell kunnskap er bundet til en bestemt geografisk og kulturell kontekst, slik at kunnskapen ikke uten videre kan utnyttes utenfor det aktuelle samfunnet“ (ibid., 14). Det å være geografisk bundet til et levesett og samtidig til et sted har den konsekvensen at urfolkskunnskap bare i begrenset grad er anvendelig eller til og med ubrukelig. En betydelig del av denne kunnskapen finnes blant urfolk, som vanligvis tilhører minoritetene i en befolkning. De har et nært forhold til omgivelsene sine.

Status i befolkningen

Urfolkskunnskap representerer en samling tradisjonell kunnskap for befolkningen generelt, som blir stadig viktigere, spesielt i legemiddelindustrien. Dette gjelder også på andre områder. I tillegg til fordelene for befolkningen generelt, er det likevel problemer for urfolkssamfunnene. De har ikke mulighet til å patentere kunnskapen sin, noe som betyr at den ikke kan betraktes som et begrenset kunnskapsgode og kan føre til utnyttelse.

Litteratur

Deacon, Harriet (2012): Å gjenoppdage historien – immateriell kulturarv i Sør-Afrika.

URL: http://www.goethe.de/ins/za/prj/wom/inw/deindex.htm [02 AUG. 2019].

Dudenredaksjonen (o. J.): „urfolk“ på Duden online. https://www.duden.de/rechtschreibung/indigen#herkunft [06.08.2019].

Hahn, Anja von (2004): Tradisjonell kunnskap i urfolks- og lokalsamfunn mellom immaterielle rettigheter og offentligheten. Beiträge zum ausländischen öffentlichen Recht und Völkerrecht 170. Berlin/ Heidelberg: Springer.

Homann, Sabine (2005): Indigenous knowledge of Borana pastoralists in natural resource management: a case study from southern Ethiopia. Göttingen: Cuvillier.