Toleranse for tvetydighet

Interkulturell kompetanse er klassifisert i området sosial kompetanse. Sosial kompetanse gjør det mulig å opptre på en adekvat måte i det kulturelle miljøet. Interkulturell kompetanse fremmer også evnen til å samhandle i et ikke-kulturelt miljø. En person beskrives som „sosialt kompetent“ hvis han eller hun er i stand til å samhandle med personer fra fremmede kulturer. Dette oppnås ved at folk er i stand til å forstå sine motparters oppfatninger og ideer. Ens egen sosiale atferd bør vurderes ut fra den fremmede kulturens perspektiv og om nødvendig korrigeres. Egne ideer om verdier og normer bør ikke utelukkes, men tilpasses fleksibelt og i henhold til situasjonen.

Kulturelt hjemmehørende og kulturelt fremmedartet

Forutsetningen for dette er en bevissthet om eksistensen av kulturspesifikke og ikke-kulturspesifikke atferdsmønstre samt viljen til å reflektere over og endre egne verdier. Sosial og interkulturell kompetanse anses generelt for å kunne læres, der det antas at grunnlaget legges i tidlig sosialisering som har avgjørende innflytelse på utviklingen av interkulturell kompetanse. Å tilegne seg interkulturell kompetanse er derfor ikke begrenset til landspesifikk kunnskap, fremmedspråkferdigheter, kulturelle skikker eller atferdsmønstre. Interkulturell kompetanse bør bevisstgjøre folk til å oppfatte, reflektere over og stille spørsmål ved sin egen kultur. Dette forutsetter at den enkelte har forstått sin egen kultur og de handlingsmønstrene som følger av den (jf. Derboven/Kumbruck 2005, 6 f.). Kühlmann identifiserer syv krav som en grunnleggende forutsetning for å oppnå interkulturell kompetanse. For det første nevner han toleranse for tvetydighet (jf. Kühlmann 1995, 36).

Toleranse for tvetydighet – hva er det?

For bedre å kunne definere interkulturell kompetanse har det blitt utviklet ulike modeller, hvorav de fleste er basert på lister over bestemte personlighetstrekk. I de fleste modeller for interkulturell kompetanse er toleranse for tvetydighet oppført som et viktig aspekt (jf. Straub/ Weidemann/ Weidemann 2007, 42 f.).

Begrepet ambiguitet kommer fra latin og betyr tvetydighet. Tvetydighetstoleranse beskriver dermed kompetansen til å gjenkjenne tvetydighet og motsetninger og til å tolerere usikkerheten som kan oppstå (jf. Derboven/ Kumbruck 2005, 6).

Kulturelle forventninger

I interkulturelle møter oppstår det alltid nye situasjoner som strider mot ens egne kulturelle forventninger. Disse uoverensstemmelsene kan være en stor belastning for kommunikasjonspartnerne. Rolledistanse og empati kan bidra til å oppfatte og uttrykke disse situasjonene (jf. Krappmann 1973, 150).

Samhandlingspartnerne må først „tilpasse seg hverandre i gjensidige forventninger“ (Krappmann 1973, 151) og forhandle frem nye betingelser for samhandlingen. Følgelig kan ikke behovene til interaksjonspartnerne lenger tilfredsstilles fullt ut. I denne prosessen prøver „alle samhandlingspartnere […] å opprettholde og presentere en identitet i enhver situasjon som holder fast ved deres egenart“ (Krappmann 1973, 151).

Å akseptere avvik

En forutsetning for å delta i samhandling er at individenes identitet opprettholdes, samtidig som mangfoldet av forventninger kommer til uttrykk. Grunnleggende sett innebærer samhandling med andre mennesker tilfredsstillelse av emosjonelle behov. For å tilfredsstille i det minste noen av disse behovene inngår mennesker i interaksjoner. De må akseptere de avvikene og uoverensstemmelsene som oppstår, siden de er en del av enhver interaksjonsrelasjon (jf. Krappmann 1973, 151). I denne sammenhengen blir det veldig tydelig at „individet […] ikke kan unnslippe ambivalens“ (Krappmann 1973, 152).

Ifølge Krappmann er tvetydighetstoleranse evnen til å tolerere motstridende rolleinvolvering og motivasjonsstrukturer både hos seg selv og hos sine interaksjonspartnere (jf. Krappmann 1973, 155). Toleranse for tvetydighet åpner dermed muligheten for interaksjon for den enkelte, særlig i det interkulturelle rommet. Samtidig reduserer den angst ved å gjøre det klart for individet at han eller hun kan opprettholde en balanse mellom de ulike normene og motivene selv i „svært motstridende situasjoner“ (Krappmann 1973, 155).

Identitetsdannelse

Følgelig er toleranse for tvetydighet ikke bare en viktig kompetanse i interkulturelle møter, men også viktig for individets identitetsdannelse. I utviklingen av sin personlige identitet tvinges individet gjentatte ganger til å „syntetisere motstridende identifikasjoner“ (Krappmann 1973, 167). For uten „den [toleransen for tvetydighet] er ingen jeg-identitet tenkelig, siden den må artikulere seg selv i balanse mellom forventninger og innenfor rammen av et felles symbolsystem“ (Krappmann 1973, 167).

Enhver person må forsone seg med at forventninger og behov ikke alltid er sammenfallende, og at det er sprik mellom personlige erfaringer og allmenngyldige verdisystemer. Hvis et individ fornekter eller fortrenger disse tvetydighetene, kan han eller hun ikke utvikle en identitet og dermed ikke representere sitt spesielle synspunkt i interaksjoner (jf. Krappmann 1973, 167).

Litteratur

Derboven, Wibke/ Kumbruck, Christel (2005): Interkulturelles Training Trainingsmanual zur Förderung unterkultureller Kompetenz in der Arbeit. Heidelberg: Springer Verlag.

Krappmann, Lothar (1973): Soziologische Dimension der Identität. Strukturelle Bedingungen für die Teilnahme an Interaktionsprozessen. 3. Auflage. Stuttgart: Klett.

Kühlmann, Torsten (1995): Mitarbeiterentsendung ins Ausland – Auswahl, Vorbereitung, Betreuung und Wiedereingliederung. Göttingen: Verlag für Angewandte Psychologie.

Straub, Jürgen/ Weidemann, Arne/ Weidemann, Doris (Hrsg.) (2007): Handbuch interkultureller Kommunikation und Kompetenz. Grundbegriffe – Theorien – Anwendungsfelder. Stuttgart: J. B. Metzler.