Tabu

Begrepet tabu stammer fra det polynesiske Tonga (‚tapu‘ o. ‚ta pu‘) og ble dokumentert i løpet av James Cooks sjøreiser, hvorpå begrepet også ble etablert i Europa. Opprinnelig hadde det polynesiske begrepet religiøs-magiske konnotasjoner (jf. Freud 2014, 635) og kunne referere til både noe hellig, urørlig og noe urent, forbudt (jf. ibid., 629). Selv om begrepet stammer fra det kulturelle rommet Polynesia, er det et tverrkulturelt fenomen som også finnes i alle andre kulturer (jf. Wundt 1926).

Tverrkulturelt fenomen

I dagens språkbruk er et tabu et sosialt dypt internalisert forbud som, som en uskreven og til dels ubevisst lov, krever en viss unnlatelse eller taushet fra medlemmene av en kulturell gruppe (jf. „tabuforskning“). Dette interkulturelle fenomenet med sosiale tabuer har blitt studert av blant andre James G. Frazer (1854-1941), og har funnet sin vei inn i den vitenskapelige diskursen senest siden wienerpsykoanalytikeren Sigmund Freud (1856-1939) skrev Totem og tabu. Mens Frazer var den første til å beskrive tabu som et tverrkulturelt fenomen som tjener til å konsolidere en sosial orden, ser Freud på tabu som et individualpsykologisk fenomen (jf. Emrich 2015, 13) som tjener til å undertrykke visse begjær. „Grunnlaget for tabu[et] er en forbudt handling som det finnes en sterk tilbøyelighet til i det ubevisste“ (Freud 2014, s. 641), noe som også forklarer den grunnleggende ambivalente holdningen til et tabu, som omfatter både ærefrykt og avsky (jf. ibid., 636). I mellomtiden har tabuet blitt gjenstand for ulike fagdisipliner som psykologi, sosiologi, etnologi, religionsvitenskap, kulturstudier og lingvistikk.

Typer av tabuer

Det finnes ulike typer tabuer, for eksempel religiøse tabuer, kjønnsspesifikke tabuer eller høflighetstabuer. Man kan videre skille mellom tabuer som er rettet mot handlinger, kommunikasjon og bestemte begreper, gjenstander, steder, tanker eller til og med følelser (jf. Balle). Hvis et tabu refererer til en bestemt gjenstand eller person, bør det imidlertid nevnes at det ikke er den tabubelagte gjenstanden i seg selv som anses som forbudt, men snarere en bestemt handling eller holdning rettet mot den (jf. Scholz), nemlig å berøre, se på, navngi eller tenke på den tabubelagte gjenstanden på en eller annen måte.

Temaer som ofte er tabubelagte, er for eksempel død, sykdom, utskillelser og visse kroppsfunksjoner, menstruasjon, kjønnsorganer, seksualitet generelt eller hos enkeltgrupper som eldre eller funksjonshemmede, avhengighet, samt å snakke om misnøye med den tildelte kjønnsrollen (mor/omsorgsrollen), psykiske problemer eller negative følelser generelt. Tabuer omfatter også ofte forbud mot incest, kannibalisme, å spise visse dyr eller produkter, spesifikke politiske debatter eller beskyldninger om „ytringsforbud“ mot politisk korrekte aktører*.

Tabuer versus forbud

Selv om et tabu markerer noe som er forbudt, skiller det seg vanligvis fra et vanlig forbud. Mens et vanlig forbud læres eksplisitt, internaliseres et tabu implisitt i tidlig barndom gjennom sosialisering innenfor en kulturell ramme. Brudd på tabuer straffes heller ikke på samme måte som brudd på forbud, men fremkaller ofte reaksjoner som skam eller avsky (jf. Reimann 1989, 421) og er sosialt sanksjonert (jf. Kraft 2004, 9-15). Mens forbud kan snakkes om eller til og med diskuteres, „[forbyder] tabuer faktisk seg selv. […] tabuforbud mangler enhver begrunnelse […]; uforståelige for oss, fremstår de som selvfølgelige for dem som er underlagt dem“ (Freud 2014, 629). Dermed kan man også observere at selv diskursen om et eksisterende tabu er tabubelagt (jf. Balle). Og „[d]et merkeligste er nok at den som har klart å overskride et slikt tabu, selv har karakter av det forbudte […]“ (Freud 2014, 632). Denne sammenstillingen av tabu og forbud skal imidlertid ikke forstås som en streng dikotomi, men snarere som et kontinuum mellom to poler (jf. Schröder 2003, 310).

Tabufunksjoner og tabubrudd

Sosiale tabuer begrenser individers handlingsmuligheter og er dermed på den ene siden undertrykkende og kan på den andre siden bidra til å konsolidere politiske forhold eller forhindre diskurser. Siden tabuer har som funksjon å opprettholde sosial orden (jf. Betz 1978, 144), kan de også virke avlastende, beskyttende eller til og med identitetsskapende for individet (jf. Base 2007). De har den „sosiale funksjonen å regulere atferd, etablere grenser, anerkjenne autoriteter, f.eks. for å sikre eiendoms- og maktforhold og visse sosiale ordener“ (Reimann 1989, 421).

Brudd på et tabu truer så å si hele den sosiale gruppen som tabuet gjelder for (jf. Freud 2014, 616). For å unngå å bryte et tabu kan man derfor observere ulike verbale og ikke-verbale mestringsstrategier (jf. Schröder 2003, 311). For eksempel er „eufemismer en ideell fremgangsmåte når det gjelder å respektere tabuer uten å negere egne samtalebehov“ (Reuter 2009, 19). Avhengig av den kulturelle konteksten kan man også observere ulike språklige tilnærminger til tabuberøringer.

Tabuer i interkulturell kommunikasjon

I kontakt med en annen kulturell gruppe er det spesielt viktig å være bevisst på potensielle konflikttemaer og finne en respektfull måte å håndtere dem på (jf. „tabuforskning“). Å vite hva man ikke skal snakke om eller hvordan man ikke skal oppføre seg, er også en viktig del av kulturelle konvensjoner. Siden tabuer har vokst frem gjennom historien og er i stadig endring, er de også svært relative til den respektive kulturelle konteksten (jf. Kraft 2004, 9-15). Det finnes altså ulike tabuer som bare gjelder i visse kulturkretser. Og siden disse ikke gjøres eksplisitte, er det fare for utilsiktede tabubrudd. Men det finnes også tabuer som opptrer på samme måte i ulike kulturer, for eksempel incesttabuet. Det er imidlertid ikke bare tabuområdene som er kulturspesifikke, men også graden av tabuisering og de tilhørende mestringsstrategiene (jf. Danninger 1982, 237). „Språklig kunnskap om mulige omgåelsesstrategier [samt] toleranse overfor tabu-fenomener“ (Schröder 2003, 314) er derfor grunnleggende for vellykket interkulturell kommunikasjon.

Litteratur

Balle, Christel: Tabubegrepet. https://www.kuwi.europa-uni.de/de/lehrstuhl/ehemalige_professoren/sw2/forschung/tabu/tabubegriff/index.html (14.09.2020).

Base, Gerhard: Über Tabus und Tabuisierungen. I: Tabus und Grenzen der Ethik. Red. av Michael Fischer og R. Kacianka. Frankfurt a. M.: Peter Lang 2007 (= Ethik transdisziplinär 7). S. 13-30.

Betz, Werner: Tabu. Ord og forandring. I: Meyers Enzyklopädisches Lexikon. 9. utg. Utg. av Bibliogr. Institut. Mannheim: Bibliographisches Institut 1978 (= Vol. 23). S. 141-144.

Danninger, Elisabeth: Tabuområder og eufemismer. I: Språkteori og anvendt lingvistikk. Festschrift für Alfred Wollmann zum 60. Geburtstag. Red. av Werner Welte. Tübingen: Narr 1982. s. 237-251.

Emrich, Matthias: Innledning. Tabukultur. I: Tekster og tabu. Om forbuds- og overskridelseskultur fra senantikken til i dag. Redigert av Alexander Dingeldein og M. Emrich. Bielefeld: Transcirpt 2015 (= Mainzer Historische Kulturwissenschaften 21). S. 7-18.

Freud, Sigmund: Totem og tabu. I: Samlede verker. Köln: Anaconda 2014. s. 607-758.

Kraft, Hartmut: Tabu. Magi og sosial virkelighet. Düsseldorf: Walter 2004.

Reimann, Horst: Tabu. I: Staatslexikon. Rett – økonomi – samfunn i 5 bind. Utg. av Görres-selskapet. 7. fullstendig reviderte utgave. Freiburg: Herder 1989 (= bind 5). S. 420-421.

Reuter, Ursula: Språk og tabu. Tolkning av franske og italienske eufemismer. Tübingen: Max Niemeyer Verlag 2009 (= Beihefte zur Zeitschrift für Romanische Philologie 346).

Scholz, Alexander: Handout til forelesningen: Tabu – Ein ethnophänomenologischer Deutungsansatz. https://www.kuwi.europa-uni.de/de/lehrstuhl/ehemalige_professoren/sw2/forschung/tabu/weterfuehrende_informationei/alexander_scholz/index.html (14.09.2020).

Schröder, Hartmut: Tabu. I: Handbook of Intercultural German Studies. Red. av Alois Wierlacher og A. Bogner. Stuttgart: Metzler 2003. s. 307-315.

Tabuforskning. https://www.kuwi.europa-uni.de/de/lehrstuhl/ehemalige_professoren/sw2/forschung/tabu/index.html (14.09.2020).

Wundt, Wilhelm: Völkerpsychologie. En undersøkelse av språkets, mytens og sedvanens utviklingslover. 4. utg. 4. utg. Leipzig: Scientia Verlag 1926.