Språktilegnelse

Språktilegnelse – eller språkutvikling – refererer til prosessen med å lære et nytt språk. I denne prosessen tilegner man seg språkets egne regler for uttale, grammatikk og ordforråd (jf. Metzler Lexikon Sprache 2016, 639).

Tilegnelse av morsmål/førstespråkstilegnelse

For å kunne snakke et språk „riktig“ er det ikke nødvendig å kunne uttale dets regler. Det er nok at det kan brukes. Dette skjer vanligvis automatisk når man snakker på morsmålet – også kalt førstespråket.

Når et lite barn lærer å snakke, begynner det å tilegne seg språkene rundt seg. Dette kalles ukontrollert språktilegnelse. Barnet blir ikke eksplisitt fortalt språkets egne regler, men danner dem på egen hånd (jf. Metzler Lexikon Sprache 2016, 639 f.).

For å gjøre dette danner barnet et „mentalt skjema“ (Bickes/Pauli 2009, 34): Det overfører allerede kjente regler til andre ord. Et eksempel på dette er fortid, som også kalles enkel fortid. Et verb i fortid kan dannes enten svakt, f.eks. si – jeg sa, eller sterkt, f.eks. synge – jeg sang. Barn tilegner seg først skjemaet for å danne svake former som jeg sa. Dette skjemaet overføres til andre verb. På denne måten dannes overgeneraliserte ytringer som singen – ich singte, som fortsetter å bli brukt selv om de blir korrigert. Dette viser hvor godt det mentale skjemaet er forankret hos barnet. Når de har forstått fortidsformen av sterke verb, bruker de den grammatisk korrekte formen (jf. Bickes/Pauli 2009, 34).

Dobbel førstespråkstilegnelse

En person kan ikke bare ha ett, men også flere morsmål. Hvis et barn lærer seg to eller flere omgivende språk samtidig i en alder opp til tre år, kalles det dobbel morsmålstilegnelse (jf. Bickes/Pauli 2009, 92).

Tilegnelse av andrespråk

Når et barn på tre år eller eldre lærer et nytt språk, kan man skille mellom to typer språktilegnelse. Barnet kan lære seg det nye språket på samme måte som førstespråket (-språkene).

I dette tilfellet er tilegnelsen ukontrollert. I dette tilfellet brukes språket som læres daglig i hverdagen, for eksempel fordi det er nasjonalspråket. Språket læres ikke på et kurs, men for eksempel i samtaler med venner, skolekamerater eller kolleger. Denne prosessen kalles andrespråkstilegnelse. (jf. Bickes/Pauli 2009, 92 f.).

Tilegnelse av fremmedspråk

Alternativt kan talere være kjent med reglene i et språk. Dette skjer for eksempel når dette språket læres på skolen eller på kurs. Dette kalles kontrollert tilegnelse av et fremmedspråk (jf. Metzler Lexikon Sprache 2016, 639).

Når man lærer et fremmedspråk, er det påfallende at det vanligvis ikke læres i dagligdagse samtaler. I stedet introduseres samtaler ved hjelp av oppgaver. Undervisningen foregår vanligvis på elevenes morsmål, ikke på fremmedspråket (jf. Bickes/Pauli 2009, 92 f.).

Immersiv språktilegnelse

Ikke all fremmedspråkundervisning følger det samme mønsteret. Immersiv undervisning går også under betegnelsen „språkbad“ (Stebler 2010, 21). Dette begrepet refererer til en form for fremmedspråkundervisning der fokuset ikke ligger på å lære bort språkets egne regler. I stedet undervises elevene blant annet i innholdet i andre fag. Undervisningen foregår på det fremmedspråket som skal læres.

Det stilles høye forventninger til fordypende undervisning. Den skal hjelpe elevene til å bli bedre i fremmedspråket, men samtidig også fremme aspekter som interkulturell dannelse og tilnærming (jf. Stebler 2010, 21 f.).

Litteratur

Andresen, Helga (2016): Språktilegnelse. I: Glück, Helmut/ Rödel, Michael (red.): Metzler Lexikon Sprache. 5. utg. Stuttgart: J. B. Metzler, 639 f..

Bickes, Hans/ Pauli, Ute (2009): Første- og andrespråkstilegnelse. Paderborn: Fink.

Stebler, Rita (2010): Kontekst og forskningsstatus. I: Stebler, Rita/ Maag Merki, Katharina (red.): Zweisprachig lernen. Processes and Effects of an Immersive Educational Course at Gymnasien. Münster: Waxmann, 13-23.