Nasjonalisme

Før internasjonale fotballkamper spilles nasjonalsangene, utallige fans synger ivrig med av full hals og kler seg i lagets farger. Å være stolt av sitt eget land – er det i seg selv nasjonalisme? Eller snarere et uttrykk for ren patriotisme? Hvor går egentlig grensene, og hva kjennetegner nasjonalisme?

Definisjon

Duden definerer begrepet nasjonalisme som „en politisk holdning der man på en overdreven, intolerant måte betrakter sin egen stats storhet og makt som de høyeste verdier“. (Duden 201, 673) Videre kan det brukes til å beskrive bestrebelsene på å integrere politisk-kulturelle grupper i en felles nasjonalstat (jf. Riescher 2005, 599).

Dette tydeliggjør sammenhengen mellom de to begrepene nasjonalisme og nasjon, som er nært beslektet. Nasjonalisme kan skape en nasjonalstat eller bidra til dannelsen av den, mens nasjonalisme omvendt er en ideologi som kan brukes av nasjonalstatens representanter eller aktivt forsterkes politisk. Filosofen Ernest Gellner hevder at „nasjonalisme […] er en teori om politisk legitimitet som går ut på at etniske grenser ikke må overlappe med politiske grenser, og at etniske grenser i en stat ikke må skille de styrende fra de styrte“. (Gellner 1995, 8 f.).

Den tyske historikeren Dieter Langewiesche har spisset denne definisjonen ytterligere: „Nasjonalismen er altså en ideologi som legitimerer oppløsningen og ødeleggelsen av den tradisjonelle ordenen og ønsker å sette noe nytt i stedet – ved å gjøre krav på dette nye, et samfunn med en egalitær verdiorden, konstituert som en stat med en kollektiv, dvs. også egalitær, suveren. Det er grunnen til at nasjonalismen historisk sett har oppstått som en frigjøringsideologi“. (Langewiesche 1994, 14)

Nasjonalismen som et produkt av moderne tid

Langewiesche karakteriserer nasjonalismen som „et produkt av moderniteten“. (Langewiesche 1994, 5)

Nasjonalismens fremvekst var en konsekvens av „moderniseringen av samfunnet gjennom industrialiseringen“ (Landgrebe 2003, 16). Tekniske nyvinninger var en forutsetning for at en bestemt kulturell gruppe kunne se seg selv som en nasjon. Begynnelsen til dette dateres til midten av 1700-tallet (jf. Planert 2004, 11).

Wehler legger til at nasjonalismen „bør forstås som en genial sosial oppfinnelse som oppsto som svar på revolusjonære kriser i den vestlige moderniseringsprosessen“. (Wehler 2011, 24) Den stadig mer transnasjonale politikken i globaliseringens tidsalder fremkaller dessuten den motsatte utviklingen av en voksende nasjonalisme (jf. Lemke 2018, 214).

Inkluderende versus ekskluderende nasjonalisme

Riescher skisserer en typologi for nasjonalisme som skiller mellom inkluderende og ekskluderende nasjonalisme (Riescher 2005, 599). Hun beskriver inkluderende nasjonalisme som en ganske moderat nasjonal bevissthet, som i intensitet kan sammenlignes med patriotisme, og som virker legitimerende gjennom å integrere alle politisk-kulturelle grupper (ibid.).

I kontrast til dette står den eksklusive nasjonalismen, som „kjennetegnes av en overdreven følelse av verdi som, til forskjell fra andre stater eller nasjoner, overdriver ens egne nasjonale særtrekk eller anser dem som overlegne andre“. (ibid.) Det resulterende kravet om homogenitet innenfor politiske grenser fører til ekskludering av andre kulturelle grupper og en grunnleggende motstand mot alt fremmed (jf. ibid.).

Mens den inkluderende nasjonalismen dermed virker samlende og kan bidra til dannelsen av en nasjonalstat, kjennetegnes den ekskluderende nasjonalismen av en radikal avvisning av alle grupper som ikke tilhører ens egen etniske gruppe.

Distinksjon fra patriotisme og sjåvinisme

Det er en semantisk likhet mellom nasjonalisme og patriotisme. Disse to begrepene skiller seg fra hverandre ved at sistnevnte postulerer „en følelse av tilhørighet til en nasjon som også er forbundet med stolthet, men som bør være fri for nedvurdering av andre nasjoner“ (Jansen og Borggräfe 2007, 17). Dette eliminerer nedvurdering og avvisning av andre kulturer (jf. ibid.).

Chauvinisme kan betraktes som en ekstrem form for nasjonalisme. Det dreier seg om „aggressivt overdrevet nasjonalisme og det hatet mot medlemmer av andre nasjonaliteter som følger av dette“ (Duden 2010, 249).

Kjennetegn ved nasjonalisme

Hva er de konkrete kjennetegnene ved nasjonalisme? Planert nevner ulike kjennetegn ut fra et kulturalistisk, politisk og sosialhistorisk perspektiv. I et kulturalistisk perspektiv er nasjonalisme et gruppeintegrasjonssystem basert på en selvskapt, tilsynelatende tidsmessig varig kulturell kjerne som kjennetegnes av distansering fra andre, av inkluderings- og ekskluderingsprosesser og av modellering av spesifikke kjønnsroller (jf. Planert 2004, 11). Legitimeringen av dette systemet er basert på skapelsen av nasjonale myter (jf. ibid.).

Fra et politisk perspektiv er nasjonalismen begrenset til et bestemt område og fremkaller kongruens mellom nasjon og stat i dette området, der den viktigste verdien er lojalitet (jf. ibid.). Dessuten er det en sammenheng mellom nasjonalisme og krig (jf. ibid.). Nasjonalismen trosser eksisterende politiske ordener og kjennetegnes også av et løfte om deltakelse og en handlingsdynamikk som gjør det mulig å mobilisere folkemasser (jf. ibid.).

Fra et sosialhistorisk synspunkt utvikler nasjonalistiske ideer seg fra en bestemt, sosialt definerbar støtteklasse med spesifikke interesser. Artikuleringen av disse ideene fører til en snikende spredning og permanent tilstedeværelse av nasjonale ideer over en kontinuerlig tidsperiode (jf. ibid.). „Et minimum av strukturelle forutsetninger må være til stede for denne ekspansjonen – for eksempel et felles kommunikasjons- og økonomisk rom eller overordnede institusjoner.“ (ibid.)

Litteratur

Duden (2010): Das Bedeutungswörterbuch. Bd. 10. 4. utg. Berlin: Dudenverlag.

Gellner, Ernest (1995): Nasjonalisme og modernitet. Hamburg: Rotbuch.

Jansen, Christian/ Borggräfe, Henning (2007): Nasjon – nasjonalitet – nasjonalisme. Frankfurt am Main: Campus.

Landgrebe, Alix (2003): „Hvis Polen ikke fantes, måtte det oppfinnes“. Utviklingen av polsk nasjonalbevissthet i europeisk sammenheng fra 1830 til 1880-årene. Wiesbaden: Harrassowitz.

Langewiesche, Dieter (1994): Nasjonalisme på 1800- og 1900-tallet: mellom deltakelse og aggresjon. Bonn: Friedrich Ebert-stiftelsens forskningsinstitutt.

Lemke, Christiane (2018): Internasjonale relasjoner. Grunnleggende begreper, teorier og problemområder. 4. utg. Berlin/Boston: de Gruyter.

Planert, Ute (2004): Nation und Nationalismus in der deutschen Geschichte. I: Aus Politik und Zeitgeschichte 39.

Riescher, Giesela (2005): Nasjonalisme. I: Nohlen, Dieter/ Schultze, Rainer-Olaf (red.): Lexikon der Politikwissenschaft. Vol. 2. N-Z. Teori, metoder, begreper. München: Beck, 599.

Wehler, Hans-Ulrich (2011): Nasjonalisme. Historie, former, konsekvenser. 4. utg. München: Beck.