Menneskerettigheter forstås som alle de rettighetene som er medfødte for alle mennesker, uavhengig av opprinnelse eller kjønn, og som verken kan innvilges eller nektes. De utgjør det normative og juridiske grunnlaget for menneskeheten og dermed for alle stater eller samfunn (jf. Menschenrechte, bpb.de). Følgelig anses de også som overordnet de spesifikke lovgivningsstrukturene i en stat, og derfor kan sistnevnte „anerkjenne“ menneskerettighetene, men ikke definere dem (Menschenrechte, bpb.de).
Verdenserklæringen om menneskerettigheter
Verdenserklæringen om menneskerettighetene (Verdenserklæringen) er et sentralt dokument som i 30 artikler formulerer menneskerettighetene som menneskehetens moralske grunnpilarer (jf. Deutsche Gesellschaft für die Vereinten Nationen e.V. 2018, 3). Verdenserklæringen legger derfor særlig vekt på den sentrale verdien verdighet, som sikres gjennom rettigheter. Følgelig er målet i fortalen „anerkjennelsen av den iboende verdigheten og de like og umistelige rettighetene til alle medlemmer av det menneskelige samfunn“ (Deutsche Gesellschaft für die Vereinten Nationen e.V. 2018, 6). Noen av disse menneskerettighetene omfatter blant annet retten til liv, integritet og sikkerhet, retten til likestilling, retten til å stemme, retten til ytrings-, tros- og samvittighetsfrihet og andre (jf. Menschenrechte, bpb.de).
Til tross for den vidtrekkende gjennomføringen av menneskerettighetene på verdensbasis, må det fortsatt kjempes for dem noen steder. Selv om menneskerettighetene i noen land allerede synes å være en selvfølge, skjer det fortsatt brudd på dem i dag. Dette gjør fortsatt beskyttelse og gjennomføring uunnværlig (jf. Menschenrechte, bpb.de).
Menneskerettighetsinstrumenter
Internasjonale organisasjoner som består av sammenslutninger av ulike land, som FN eller Europarådet, har som oppgave å sikre og gjennomføre menneskerettighetene over hele verden (jf. Spohr 2014, 17).
Førstnevnte består av et nettverk av organer som utfører administrativt arbeid for å opprettholde menneskerettighetene. For eksempel holder Menneskerettighetsrådet, som består av 47 regelmessig valgte medlemsstater fra nesten alle kontinenter, møter om aktuelle utviklinger og vurderer mulige brudd på menneskerettighetene (jf. Spohr 2014, 52, 54-56, 108). Høykommissærens kontor for menneskerettigheter er et annet organ som samarbeider tett på nasjonalt nivå med de respektive domstolene og lovgivende forsamlingene i FNs medlemsstater. Som „sekretariat“ utgjør det dermed et bindeledd mellom medlemsstatene og Menneskerettighetsrådet (jf. Spohr 2014, 116/117). FNs sikkerhetsråd har også et overordnet ansvar for å bevare fred og menneskerettigheter (jf. De forente nasjoner (FN), bpb.de).
På europeisk nivå har Europarådet, som også består av 47 medlemsstater, allerede vedtatt en rekke avtaler for å sikre menneskerettighetene, for eksempel „Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen“, som i en rekke artikler erklærer verdier som retten til utdanning eller retten til frie valg som sikret (Den europeiske menneskerettighetsdomstolen 2002, 35).
Fremveksten av dagens menneskerettigheter
Den 10. desember 1948 vedtok De forente nasjoners (FN) generalforsamling resolusjon 217 A (III) (menneskerettigheter). Tanken om at alle mennesker har rettigheter som ikke må tas fra dem, vokste fram på bakgrunn av erfaringene med forbrytelsene som ble begått under andre verdenskrig og holocaust (jf. History of the Document, un.org). Under andre verdenskrig proklamerte USAs president Roosevelt i 1941 de fire friheter, som skulle sikre en fredelig og rettferdig verdensorden etter krigen. De fire frihetene omfattet ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet fra nød og frihet fra frykt (jf. Haratsch 2010, 69/70). Etter andre verdenskrig ble De forente nasjoner grunnlagt. Målene i FN-pakten er for eksempel en negativ fred (fravær av militær makt) samt innsats for en positiv fred (samarbeid innen menneskerettigheter, utvikling, økonomi og kultur og vennskapelige forbindelser) (jf. De forente nasjoners grunnleggelse, dgvn.de).
1948
Menneskerettighetene var allerede et diskusjonstema på FNs første møter i 1946, og året etter møttes Menneskerettighetskommisjonen for første gang for å utarbeide en konvensjon om menneskerettigheter. Det endelige utkastet, som involverte mer enn 50 medlemsland, ble lagt fram i september 1948 og vedtatt 10. desember samme år. I prosessen stemte 48 for og 8 nasjoner avsto fra å stemme (se History of the Document, un.org og Haratsch 2010, 71/72).
Menneskerettighetene og beskyttelsen av dem er dermed ikke lenger bare et nasjonalt, men et internasjonalt anliggende. Særlig andre verdenskrig gjorde det klart at ivaretakelsen av menneskerettighetene ikke kan overlates til den respektive nasjonale rettsordenen (jf. Haratsch 2010, 70). Menneskerettighetene utvides jevnlig, for eksempel gjennom konvensjonen om avskaffelse av rasediskriminering (1966), konvensjonen om avskaffelse av diskriminering av kvinner (1979), konvensjonen om barnets rettigheter (1989) og konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (2006) (jf. Haratsch 2010, 73).
Litteratur
Deutsche Gesellschaft für die Vereinten Nationen e.V. (2018): Die Allgemeine Erklärung der Menschenrechte. Berlin: Deutsche Gesellschaft für die Vereinten Nationen e.V. (DGVN).
Deutsche Gesellschaft für die Vereinten Nationen e.V. (o.J.): Die Gründung der Vereinten Nationen. https://dgvn.de/un-im-ueberblick/geschichte-der-un [18.09.2020].
Europäischer Gerichtshof für Menschenrechte (2010): European Convention of Human Rights. as amended by Protocols Nos. 11 and 14. supplemented by Protocols Nos. 1, 4, 6, 7, 12, 13 and 16. Straßburg: Council of Europe.
Haratsch, Andreas (2010): Die Geschichte des Menschenrechts. In: Klein, Eckart und Andreas Zimmermann (Hgg.): Studien zu Grund- und Menschenrechten. Potsdam: Universitätsverlag Potsdam.
Schubert, Klaus/Martina Klein (2018): Menschenrechte. In: Das Politiklexikon. 7., aktual. u. erw. Aufl. https://www.bpb.de/nachschlagen/lexika/politiklexikon/17842/menschenrechte [18.09.2020].
Schubert, Klaus/Martina Klein (2018): Vereinte Nationen (UN). In: Das Politiklexikon. 7., aktuali. u. erw. Aufl. https://www.bpb.de/nachschlagen/lexika/politiklexikon/18398/vereinte-nationen-un [18.09.2020].
Spohr, Maximilian (2014): Der neue Menschenrechtsrat und das Hochkommissariat für Menschenrechte der Vereinten Nationen. Entstehung, Entwicklung und Zusammenarbeit. Berlin: Dunkler & Humblot.
United Nations (o.J.): History of the Document. https://www.un.org/en/sections/universal-declaration/history-document/index.html [18.09.2020].