Maskulinisme/hegemonisk maskulinitet

Maskulinisme og hegemonisk maskulinitet er navn på en bevegelse og samtidig begreper innen kjønnsforskningen. De refererer til relasjonene mellom menn og kvinner, men også til relasjonene menn imellom. Først og fremst handler det om et krav om mannens „overlegenhet“ (BI 2020), en tilhørende aksept av det underordnede og hvordan dette rettferdiggjøres i hvert enkelt tilfelle (jf. Meuser; Scholz, 24).

Maskulinisme

Begrepet maskulinisme (også maskulinisme) beskriver internasjonale mannsrettighetsbevegelser som virkelig kjemper for sitt kjønns rettigheter. Som en reaksjon på den andre kvinnerettighetsbevegelsen ble flere slike bevegelser grunnlagt på 1970-tallet i USA og senere også i Nord-Europa, men de er svært heterogene. Mens profeministiske menn står for like rettigheter for alle kjønn, nedbygging av kjønnsspesifikk diskriminering og utjevning av kjønnsrelasjoner, står maskulinistiske bevegelser altså for menns rettigheter uten unntak (jf. maskulinisme). Her er det viktig å være klar over de ulike manifestasjonene. Det bør skilles mellom antifeminisme, eksplisitt misogyni eller beskyttelse og utvidelse av menns rettigheter.

Begrepets opprinnelse

Begrepet maskulinisme ble brukt allerede i 1911 i det akademiske tidsskriftet The Freewoman (OUP 2020). Det var først på 1980-tallet at det ble forsket videre på begrepet i sosiologien, blant annet fordi det klassiske mannsbildet ble ansett som en „ubestridt selvfølge“ (Baur; Luedtke 2008, 8). Kvinner, kvinnediskriminering og feminisme sto derfor alltid i fokus for forskningen (jf. Baur; Luedtke 2008, 7), og etter overgangen til et postindustrielt samfunn syntes menn å få en ny og tidligere ukjent profil (jf. Baur; Luedtke 2008, 8). Det var særlig Robert Connell som skapte begrepet hegemonisk maskulinitet, og det ble dermed det avgjørende begrepet i maskulinitetsforskningen (jf. Meuser; Scholz 2012, 24). Begrepet stammer altså fra vitenskapelig forskning, men brukes i økende grad av mannsbevegelser som en selvbetegnelse (jf. Baur; Luedtke 2008, 8).

Orientering mot stereotype kjønnsroller

De klassiske, eller rettere sagt historiske rollemønstrene, der mannen fungerer som familiens dominerende overhode og forsørger, mens kvinnen skal ta seg av hus og barn, har i stor grad løsnet opp i vårt samfunn, eller er på langt nær så utpreget som for noen tiår siden (jf. Claus 2014, s. 14 f.). Likevel finnes det fortsatt visse idealforestillinger for kjønnene å leve opp til. Det gjelder for eksempel mannens egenskap til å være sterk, som i tillegg til fysisk styrke også innebærer at det er umandig å vise følelser eller emosjonell sårbarhet. Maskulinistene er opptatt av en diskurs om eksisterende ideer om maskulinitet (jf. Claus 2014, s. 49). Her må det imidlertid understrekes at det ikke er enighet innad i bevegelsen om hvordan den „nye maskuliniteten“ skal se ut (jf. Claus 2014, s. 13). Særlig i de antifeministiske eller misogyne strømningene virker det snarere som om man ønsker å gjenerobre de gamle rolleskjemaene.

Betydninger i sammenheng med mannsrettighetsbevegelsene

Grupper som Men’s Rights Movement, Promise Keepers eller såkalte mytopoetiske mannsbevegelser (jf. Martschukat 2008, 48-49) kritiserer at feministisk likestillingsarbeid diskriminerer og undertrykker menn og skaper en „maskulinitetskrise“ (jf. Feldmann 2013, 478). Diskriminering av kvinner fornektes for eksempel fordi menn er dårligere stilt på andre områder. Her nevnes ofte kortere forventet levealder, krigstvang og diskriminering ved varetektsfengsling. Andre argumenterer for en naturlig eller religiøst begrunnet rett til mannlig overherredømme (jf. Vahsen 2002, 249) eller ønsker seg tilbake til en naturlig og sterk maskulinitet (jf. Martschukat 2008, 47-48). Disse ulike leirene overlapper hverandre i sin naturalistiske og essensialistiske forståelse av kjønnsforskjeller (jf. Connell 2015, 95), og selv de mer „moderate“ strømningene reproduserer i stor grad et problematisk kjønnsforhold.

I mange tilfeller beskrives fenomenet maskulinisme som „kvinnefiendtlig og homofobisk“ fordi det tjener „til å opprettholde og stabilisere mannsdominerte maktstrukturer“ (Vahsen 2002, 253). Maskulinistiske tendenser bidrar dermed til å befeste og legitimere patriarkalske dominansforhold og dermed hegemonisk maskulinitet.

Hegemonisk maskulinitet

Begrepet hegemonisk maskulinitet går tilbake til den australske sosiologen Raewyn Connell (f. 1944) og er, til tross for diverse kritikk (jf. Meuser 2016, 221), et sentralt begrep i sosiologisk maskulinitets- eller kjønnsforskning. I motsetning til den tidligere dominerende kjønnsrolleteorien har Connells tilnærming den fordelen at den kan brukes til å undersøke sammenhengen mellom maskulinitet og makt (jf. Connell 2015, 72).

Sentralt i Connells tilnærming er antakelsen om at det finnes et mangfold av maskuliniteter (og femininiteter, jf. May 2010, 131) som er gjenstand for sosial endring og sameksisterer i et samfunn på samme tid (jf. Vahsen 2002, 253). I sin relevante bok The Made Man beskriver Connell en maskulinitet som hegemonisk, og som er den dominerende og dominerende i hver kultur og epoke.

„‚Maskulinitet‘ er en posisjon i kjønnsrelasjoner; praksisene som menn og kvinner inntar disse posisjonene gjennom, og effekten av disse praksisene på kroppslig erfaring, personlighet og kultur“ (Connell 2015, 124).

I forlengelsen av dette kan „[h]egemonisk maskulinitet […] defineres som den konfigurasjonen av kjønnet praksis som […] sikrer (eller er ment å sikre) menns dominans og kvinners underordning“ (Connell 2015, 130).

Connells begrep om hegemonisk maskulinitet bygger her på Antonio Gramscis begrep om kulturelt hegemoni. Ifølge hans „klasse- og statsteoretiske hegemonibegrep“ (May 2010, 141) fungerer „dominans […] altså gjennom en forpliktelse til delte verdier og felles fortolkningsmønstre“ (Meuser 2015, 10). I motsetning til imperiale strukturer, der makt eksisterer gjennom tvang, kjennetegnes hegemoniske dominansrelasjoner av „[implisitt] samtykke fra de underordnede“ (Meuser 2016, 220).

Hegemonisk maskulinitet skal imidlertid ikke forstås som et knippe egenskaper som alle menn i flertall har, men fungerer snarere som et system av orden eller mønster (jf. May 2010, 129). Den ses som et maskulinitetsideal som etableres av en minoritet av eliter og strukturerer sosiale relasjoner (jf. Meuser 2016, 221). Den hegemoniske maskuliniteten avgrenser seg nemlig på to måter: fra femininitet, men også fra andre former for maskulinitet (jf. Vahsen 2002, 248). Bourdieu er enig i dette doble dominansforholdet (jf. Meuser 2016, 221) og skriver at maskulinitet er et „utpreget relasjonelt begrep, konstruert før og for andre menn og mot femininitet, ut fra en slags frykt for det feminine“ (Bourdieu 2005, 96). Connell omtaler den dominerende maskulinitetsforståelsen i dag som transnasjonal forretningsmaskulinitet (jf. Meuser 2015, 12).

„Maskuliniteter“ – klassifisering ifølge Raewyn Connell

Den hegemoniske maskuliniteten står i et dominans- og spenningsforhold til tre andre overordnede maskulinitetskategorier, som Connell skiller mellom som følger:

1. Underordnet maskulinitet: I tråd med avgrensningen mot det feminine devalueres menn som avviker fra det heteronormative bildet av maskulinitet. Dette gjelder både homoseksuelle (eller ikke-binære) identitetsbegreper og menn med egenskaper som stereotypisk tolkes som feminine (jf. Connell 2015, 131-132).
2. Marginalisert maskulinitet: Menn som rammes av rasisme (eller klassisme), får også mindre utbytte av patriarkalske maktstrukturer (jf. Connell 2015, 134). Særlig den rasistiske forestillingen om den „farlige svarte mannen“ tjener det hvite patriarkatets maktkonstitusjon.
3. Medskyldig maskulinitet: Denne kjennetegnes av at selv om den ikke har den hegemoniske maskulinitetens attributter, drar den nytte av den hegemoniske maskuliniteten på grunn av det såkalte „patriarkalske utbyttet“ (ibid.) (jf. May 2010, 130).

Men alle disse maskulinitetsbegrepene (og femininitetsbegrepene) er også foranderlige og påvirker hverandre (jf. ibid., 130-132). Connells begrep minner på visse punkter om Bourdieus teori om mannlig dominans eller hegemoni, og derfor kan begrepet hegemonisk maskulinitet også forstås som et habitusteoretisk maskulinitetsbegrep (jf. Meuser 2016, 222), der hegemonisk maskulinitet skal forstås som et „generativt prinsipp for konstruksjonen av maskulinitet“ (Meuser 2016, 221).

Problemet med lønnsgapet mellom kjønnene i et maskulinistisk perspektiv (eksemplarisk).

At det ikke er likestilling mellom kjønnene, kommer til syne på ulike punkter eller under ulike omstendigheter i vårt moderne samfunn: „Til tross for kvinnepolitisk entusiastiske tiår og til tross for (riktignok moderate) kjønnspolitiske intervensjoner fra den sosiale og juridiske staten, har det maskuline hegemoniet i politikk og økonomi klart å hevde seg på en bærekraftig måte“ (Kreisky 2001, s. 153).

I økonomien, for eksempel, er nesten alle viktige lederposisjoner besatt av menn (jf. Kreisky 2001, s. 154f.), slik at man i denne sammenhengen kan snakke om et „self-image of male supremacy“ (Franziska Schutzbach 2018, s. 305) eller hegemonisk maskulinitet. På samme måte kommer dette misforholdet til uttrykk i avlønningen mellom kjønnene. Denne forskjellen omtales som lønnsgapet mellom kjønnene, der menn får betydelig mer betalt enn kvinner for samme jobb og kvalifikasjoner (jf. Robert Claus 2014, s. 39). I takt med denne utviklingen har det blitt reist røster, særlig fra kvinnesakskretser, som krever en utjevning av lønningene. Maskulinister føler seg imidlertid forfordelt av tiltak som innføres i denne forbindelse, som for eksempel kvinnekvoten, fordi de mener at det kun tas hensyn til kvinners interesser. I tillegg problematiserer maskulinister kvinners fremgang som „en direkte hindring for gutters og menns livsbane, ettersom de [vil] bli presset inn i passivitet og lavtlønnede yrker“ (Claus 2014, s. 39).

 

Litteratur

Baur, Nina; Luedtke, Jens (red.) (2008): Den sosiale konstruksjonen av maskulinitet. Hegemoniske og marginaliserte maskuliniteter i Tyskland. Opladen: Budrich.

Bibliographisches Institut GmbH (2020): Hegemony, the, [online] https://www.duden.de/rechtschreibung/Hegemonie [19.09.2020].

Bourdieu, Pierre: Mannlig dominans. Frankfurt a. M.: Suhrkamp 2005.

Claus, Robert (2014). Maskulismus – Antifeminismus zwischen vermeintlicher Salonfähigkeit und blatant Frauenhass. Friedrich Ebert Stiftung (red.); Forum Politik und Gesellschaft.

Connell, Raewyn: The Made Man. Maskulinitetens konstruksjon og krise. 4. reviderte og utvidede utgave. Wiesbaden: Springer 2015 (= Gender and Society 8).

Fegter, Susann (2012): Guttenes krise i utdanning og oppdragelse. Diskursiv konstruksjon av kjønn og maskulinitet. Wiesbaden: Springer VS.

Feldmann, Doris u. Sabine Schülting: Männlichkeit. I: Metzler Lexikon Literatur- und Kulturtheorie. Tilnærminger – personer – grunnbegreper. Red. av Ansgar Nünning. 5. oppdaterte og utvidede utgave. Stuttgart: Metzler 2013. s. 478-479.

Kreisky, E. (2001). Verdensøkonomien som kampfelt: aspekter ved samspillet mellom globalisme og maskulinisme. Austrian Journal of Political Science, 30(2), 137-159. https://nbn-resolving.org/urn:nbn:de:0168- ssoar-59682.

Martschukat, Jürgen u. Olaf Stieglitz: Geschichte der Männlichkeiten. Frankfurt a. M.: Campus Verlag 2008 (= Historical Introductions 5).

Maskulinisme. https://www.lexico.com/definition/masculinism (5.10.2020).

May, Michael: Hegemonisk maskulinitet. I: Kvinnepolitikk i familiens hender? Nye relasjoner i konkurranse, autonomi eller samarbeid. Red. av Karin Böllert og N. Oelkers. Wiesbaden: Verlag für Sozialwissenschaften 2010. s. 129-156.

Meuser, Michael: Sosiologi. I: Maskulinitet. En tverrfaglig håndbok. Red. av Stefan Horlacher, B. Jansen og W. Schwanebeck. Stuttgart: Metzler 2016. s. 218-236.

Meuser, Michael; Scholz, Sylka. I: Baader, Meike Sophia; Bilstein, Johannes; Tholen, Toni (red.) (2012): Oppdragelse, utdanning og kjønn. Maskuliniteter i kjønnsforskningens fokus. Wiesbaden: Springer VS.

Meuser, Michael: Männlichkeit in Gesellschaft. Forord. Innledning i: The Made Man. Maskulinitetens konstruksjon og krise. 4. reviderte og utvidede utgave. Wiesbaden: Springer 2015 (= Gender and Society 8). S. 9-20.

Oxford University Press (2000): masculinism, n., [online] https://www.oed.com/view/Entry/114564?redirectedFrom=masculinism#eid [19.09.2020].

Schutzbach, Franziska (2018): Dominerende maskulinitet og nyreaksjonære verdensbilder i raggemiljøet. Publisert i Feminist Studies Volume 36 Issue 2, redigert av: Sabine Hark et. al, DOI: https://doi.org/10.1515/fs-2018-0034; Publisher: De Gruyter; Publisert online: 02.11.2018.

Vahsen, Mechthilde: Männlich/Masculinity/Masculinity Studies. I: Metzler Lexikon Gender Studies, Geschlechterforschung. Tilnærminger – personer – grunnbegreper. Red. av Renate Koll, Stuttgart: Metzler 2002, s. 252-253.

Vahsen, Mechthilde: Männerforschung (Men’s Studies/New Men’s Studies/Men’s Movement). I: Metzler Lexikon Gender Studies, Geschlechterforschung. Tilnærminger – personer – grunnbegreper. Red. av Renate Koll, Stuttgart: Metzler 2002, s. 248-249.