Lingua franca

Begrepet er satt sammen av det latinske „lingua“ for „tunge“ eller „språk“ og „franca“, som enten kan forstås som „fritt“ eller „åpent“ eller, med henvisning til det første etterprøvbare lingua franca, kan oversettes med „frankisk“ (jf. Bußmann 2008, 408). Bokstavelig talt er lingua franca altså å forstå som et „fritt språk“ som brukes som „formidlingsspråk i flerspråklige språksamfunn“ (ibid.), der begrepet kun beskriver den språklige funksjonen (jf. Meierkord og Knapp 2002, 10). Lingua francas fungerer dermed som brobyggende språk eller samtalespråk mellom to eller flere talere som ikke har et felles førstespråk (jf. Mauranen 2018, 7).

Engelsk

Engelsk er trolig vår tids mest fremtredende og mest utbredte lingua franca, men russisk som overordnet lingua franca i tidligere sovjetstater og arabisk som felles lingua franca i islam er også eksempler på utbredte naturlige språk som fungerer som lingua franca (jf. Bußmann 2008, 408). Det er imidlertid ikke bare såkalte verdensspråk, dvs. språk som snakkes av et stort antall mennesker i verden som første-, andre- eller fremmedspråk, som kan brukes som lingua franca; det er ingen begrensninger på hvilke språk eller dialekter som kan brukes som lingua franca. Det kan også være døde språk som latin eller gammelgresk (jf. Mauranen 2018, 7f.), eller pidginspråk kan dukke opp som lingua franca i „språklige nødsituasjoner“ når det ikke finnes noen felles språkkunnskap mellom de involverte talerne (Bußmann 2008, 532). Det har også vært gjort forsøk på å utvikle spesielle kunstige språk for global internasjonal forståelse, som for eksempel det mest kjente av disse språkene, esperanto, som allerede på 1800-tallet var tenkt som et „verdenshjelpespråk“ med sterkt forenklet uttale og grammatikk (Bußmann 2008, 157f.). Når det gjelder lingua francas funksjon, skilles det mellom to definisjoner: På den ene siden defineres et „ekte lingua franca“ som et brobyggende kommunikasjonsspråk når ingen av talerne har dette språket som førstespråk. Det andre lingua franca-begrepet omfatter også språksituasjoner mellom morsmålstalere og ikke-modersmålstalere, og da forstås dette som „asymmetrisk bruk“ (Ammon 2001, 34).

Kritikk

Deretter følger kritikk av bruken av lingua franca, da enkelte lingvister hevder at kulturarven i naturlige språk går tapt på denne måten, fordi lingua franca alltid representerer en sterkt avledet form av det opprinnelige språket (jf. Meierkord 2002, 109). Det kritiseres også at talere ofte har ulik kompetanse i de respektive lingua francaene, noe som kan føre til uoverensstemmelser i avkodingen og forståelsen av budskap (jf. ibid., 112).

Historisk utvikling

Som nevnt innledningsvis kan lingua franca imidlertid også oversettes med „frankisk språk“, som kan føres tilbake til „frankernes språk [som] det eldste påviselige […] lingua franca“, som ble snakket i middelalderen på korstogenes tid og oppsto gjennom „kontakten mellom vesteuropeiske kristne og tyrkiske og arabiske muslimer“ (Bußmann 2008, 408; jf. Meierkord u. Knapp 2002, 9). Andre steder nevnes latin som det første lingua franca på tvers av kontinentene i Romerrikets tid, noe som fortsatte inn i middelalderen (jf. Schendl 2016, 124). Av dette følger at lingua franca historisk sett oppsto og ble brukt der man ønsket å drive handel mellom ulike stammer eller etniske grupper (Meikerkord og Knapp 2002, 10). I tillegg bidro kolonialismen fra 1400-tallet og utover i betydelig grad til spredningen og utviklingen av en rekke pidginspråk (jf. ibid.). Dermed spredte tysk seg også som lingua franca gjennom både kolonitiden og „regional ekspansjon av personer med tysk som morsmål“ i og utenfor Europa (Ammon 2001, 32). Særlig innen vitenskapen ble tysk ansett som det vanligste utvekslings- og publikasjonsspråket på 1800- og 1900-tallet (jf. ibid., 34). Etter verdenskrigene mistet tysk sin prestisjefylte status på globalt nivå, og behovet for et generelt lingua franca økte på grunn av det økende antallet internasjonale organisasjoner, samt økt internasjonal handel, turisme, migrasjon og massemedier (jf. Meierkord og Knapp 2002, 12). Dette førte til at engelsk ble det mest utbredte internasjonale lingua franca-språket på verdensbasis (Jenkins 2018, 595).

Litteratur

Ammon, U. (2001): Tysk som lingua franca i Europa. I: Sociolinguistica 15, 32-41.

Bußmann, H. (red.) (2008): Leksikon i lingvistikk. 4. utg. Stuttgart: Alfred Kröner.

Jenkins, J. (2018). Fremtiden for engelsk som lingua franca. I: J. Jenkins, W. Baker og M. Dewey (red.): The Routledge Handbook of English as a Lingua Franca. Oxon, New York, Routledge, 594-605.

Mauranen, A. (2018): Konseptualisering av ELF. I: J. Jenkins, W. Baker og M. Dewey (red.): The Routledge Handbook of English as a Lingua Franca. Oxon, New York, Routledge, 7-24.

Meierkord, C. og K. Knapp (2002): Tilnærming til lingua franca-kommunikasjon. I: ders. (Red.): Lingua Franca Communicaiton. Frankfurt a. M.: Lang, 9-28.

Meierkord, C. (2002): „Avkledd språk“ eller „språklig masala“? Kultur i lingua franca-samtaler. I: ders. og K. Knapp (red.): Lingua Franca Communication. Frankfurt a. M.: Lang, 109-134.

Schendl, H. (2016): Historisk lingvistikk og ELF. I: M. Pitzl og R. Osimk-Teasdale (red.): English as a lingua franca: Prospectives and prospects. Boston, Berlin: De Gruyter, 123, 128.