Ryggsekkmodellen er en av flere kulturmodeller som „[…] forklarer kulturelt forankrede verdier og tankemønstre samt deres artefakter på en generell – dvs. i utgangspunktet ikke kulturspesifikk – måte“ (Agha-Alikhani 2012, 102) på en skjematisk forenklet måte.
Individuell og situasjonell
Den presenterer kultur som en ͵ryggsekkʹ. Individet bærer med seg sin kulturelle kunnskap i sin personlige bagasje, der egen kulturell, individuell og sosial bakgrunn kommer symbolsk til uttrykk. Det er ikke kulturen, men individet selv som bestemmer den fleksible, situasjonsbestemte håndteringen av innholdet i den „kulturelle ryggsekken“ (Roth 2011, 20). Innholdet i ryggsekken kan utvides i løpet av livet og med økende erfaringer, ved at individet kan tilegne seg verdier og holdninger utover de standardiserte elementene i en kultur som er mer lik en fremmed kultur (jf. ibid.). Modellen forsøker metaforisk å forklare „den kulturelle kompleksiteten i samfunnet på en så virkelighetsnær og autentisk måte som mulig“ (ibid. 21) og å utvide ens egen kulturelle horisont ved å bevisstgjøre om modellens forutsetninger.
Differensiering fra isfjellmodellen
Ryggsekkmetaforen er en videreutvikling av Hemingways isfjellmodell (se isfjellmodellen for kultur). Den bygger fortsatt på inndelingen i synlige og usynlige kulturelementer (jf. Roth 2011, 20). Disse synlige artefaktene (ytre fremtoning, handlinger, språk, atferd) kalles percepta, mens de usynlige kulturelementene (verdier, normer og holdninger) kalles concepta (Agha-Alikhani 2012, 102). Den kulturelle ryggsekken og dens innhold er ugjennomsiktig, noe som betyr at det kulturelle utstyret, concepta, bare blir synlig under intensiv interkulturell kommunikasjon.
Foranderlig størrelse
Den store forskjellen fra isfjellmodellen er at kultur ses på som en „foranderlig størrelse“ (Roth 2011, 20), og at hver ny erfaring, hvert nytt møte og hver ny situasjon påvirker våre handlinger og dermed beriker våre kulturelle eiendeler. Mens kultur i ryggsekkmodellen betraktes som en åpen (tilegnelses- og handlings-) prosess (jf. ibid.), fremstilles kultur i isfjellmodellen som tidløs og endimensjonal, noe som gir inntrykk av at individer er „determinert av sine kulturelle omgivelser på samme måte som en enveiskjørt gate“ (ibid.) og svarer til et statisk kulturportrett. De to modellene står imidlertid ikke i motsetning til hverandre. Snarere kan de kobles sammen i visse flerkulturelle kontekster (jf. ibid.). I slike konfrontasjoner er det hensiktsmessig å relatere isfjellmodellens statiske kulturbegrep, „som fremkaller forutsigbare handlinger som oppfattes som ͵tyskeʹ, ͵russiskeʹ eller ͵japanskeʹ“ (ibid. 21), til ryggsekkmodellens åpne kulturbegrep, „som [uten et fast kulturportrett] reagerer fleksibelt på kravene i den aktuelle situasjonen“ (ibid.).
Litteratur
Agha-Alikhani, Barbara (2012): Kulturelle modeller. I: Barmeyer, Christoph (red.): Taschenlexikon Interkulturalität. Göttingen: Vandenhoeck & Ruprecht, 102-104.
Roth, Juliane (2011): Eigene Kultur. I: Roth, Juliane/ Köck, Christoph (red.): Interkulturelle Kompetenz. Håndbok for voksenopplæring. 2. reviderte utgave. Stuttgart: EduMedia, 19-21.