Kulturell etterligning

Kulturell imitasjon beskriver en delvis, overfladisk tilpasning av migranter til det nye kulturelle miljøet for å unnslippe negative stigmaer og tilhørende farer. De opprinnelige kulturelle påvirkningene blir ikke forlatt, slik tilfellet er med assimilering, men „kamufleres“ gjennom ytre imitasjon. (jf. Albrecht, s. 261).

Homi H. Bhabha beskriver denne tilpasningen som „nesten, men likevel ikke helt den samme“ (Bhabha 2000, s. 132). En imitasjon som likevel aldri er helt identisk med det imiterte, fordi det som for eksempel fremføres som tysk, er det som tolkes som tysk fra et individuelt perspektiv. (Jf. Albrecht, s. 260).

Ordets opprinnelse

Begrepet mimikk kommer opprinnelig fra biologien og viser til at noen dyr har den egenskapen at de imiterer trekk ved giftige dyrearter for å beskytte seg mot fiender (jf. Nünning, s. 502). Et eksempel på dette er lundsvirrefluen, som til det ytre ligner en veps. Forskjellen fra mimesis er at mimesis beskriver en generell form for kamuflasje, som både kan referere til enkelte insekters likhet med blader og til kameleonens evne til å skifte farge.

Kulturteoretisk anvendelse

Fra 1990-tallet ble begrepet tatt opp i kulturteorien av den indiske postkoloniale teoretikeren Homi H. Bhabha. Han bruker kolonitiden som eksempel for å konkretisere kraften i kulturell etterligning. Gjennom den svarte befolkningens overfladiske tilpasningsevne til sine hvite koloniherrer settes det spørsmålstegn ved den eksistensialistiske forestillingen om en grunnleggende forskjell mellom menneskelige samfunn og dermed den vestlige verdens overlegenhet. Samtidig kan det oppstå en parodisk speiling av herskerne, noe som ytterligere destabiliserer autoritetskravet. Denne forvrengte tilpasningen oppstår allerede automatisk på grunn av de individuelt forskjellige tolkningene av kulturelle praksiser.

I motsetning til dekonstruktivistiske forsøk er imidlertid ikke kulturell etterligning en aktiv motstand mot hegemoniet. Den oppstår snarere som en utilsiktet bivirkning av selve „kamuflasjen“ og kan gå glipp av den i form av en utilsiktet karikatur. (jf. Struve, s. 144-149).

Hybriditet i det kulturelle mellomrommet

Av mye større interesse for kulturteoretikeren er det „tredje rommet“ som skapes av den mimikritiske prosessen. Spesielt i forbindelse med interkulturelle forhandlingsprosesser ser Bhabha muligheten for kulturell hybriditet [hyperlenke til leksikonartikkel]. Gjennom den paradoksale, ambivalente samtidigheten av referanse til og avgrensning fra de respektive kulturene vil en entydig kulturell identitet negeres, og det kan oppstå en felles problematisering, forhandling eller reformulering av kulturforståelsen (jf. Struve, s. 144).

Etterligningens egentlige (utilsiktede) motstand består dermed først og fremst i å sette spørsmålstegn ved en selvstendig kultur, og først i annen rekke i å destabilisere de maktubalansene som følger av den.

Begrepene som skiller mimikk fra mimesis

Kulturteoretisk kan det være vanskelig å skille mellom mimikk og mimesis. I tråd med den biologiske betydningen kan kulturell mimesis beskrive generelle imitasjonspraksiser med nøytrale konnotasjoner. Den feministiske kulturteoretikeren Luce Irigarays mimetikkbegrep, som hun beskrev i 1974 i Speculum – Mirror of the Other Sex, ligner derimot mer på den forståelsen av mimikk som er beskrevet her, men som i motsetning til kulturell mimikk refererer til kjønnsspesifikk imitasjon og aktivt tar sikte på å dekonstruere maktforhold. (jf. Nünning, s. 502).

Litteratur

Albrecht, Yvonne (2017): Følelser i migrasjonsprosessen. Transkulturelle fortellinger mellom tilhørighet og distanse. Wiesbaden: Springer.

Bhabha, Homi K. (2000): Kulturens lokalisering. Tübingen: Stauffenburg.

Nünning, Ansgar (2008): Metzler Lexikon Literatur- Und Kulturtheorie. 4. utg. Stuttgart: J.B. Metzler.

Struve, Karen (2013): Zur Aktualität von Homi K. Bhabha. En introduksjon til hans verk. Red. av Stephan Moebius. Wiesbaden: Springer VS.