Konspirasjonsteorier

Konspirasjonsteorier defineres som handlinger som antyder at andre mennesker, for eksempel mektige politikere eller innflytelsesrike entreprenører, i hemmelighet har onde hensikter. De skal angivelig planlegge noe som vil gi dem en fordel og skade alle andre mennesker. Konspiratørene er dermed en antidemokratisk gruppe som motarbeider flertallet av befolkningen og handler i strid med den (jf. Appel og Mehretab, 2019). På denne måten skapes det et fiendebilde. Konspirasjonsteoretikere forsøker å bevise en konspirasjonsteori ved å blande fakta og oppdiktet informasjon. Det finnes imidlertid ingen påviselige bevis for konspirasjonsteorien (jf. Schneider og Toyka-Seid, 2020).

Konspirasjonsteorier og konspirasjonsideologier

I litteraturen skilles det mellom konspirasjonsteorier og konspirasjonsideologier. Konspirasjonsteori eller også konspirasjonshypotese innebærer at en konspirasjon kan testes for empiriske utsagn, noe som også åpner for korreksjoner av seg selv. Hvis man på grunnlag av en empirisk undersøkelse for å verifisere sannhetsgehalten i denne teorien kommer frem til at det ikke finnes nok bevis for å støtte denne teorien, forkastes den (jf. Lpb). På den annen side snakker vi om en konspirasjonsideologi hvis en konspirasjonsteori fortsetter å bli holdt fast ved til tross for bevis for det motsatte. Personer som tror på slike ideologier, kalles også konspirasjonstroende. „I likhet med totalitære politiske ideologier representerer også konspirasjonsideologier et absolutt sannhetsanspråk med et klart identifiserbart fiendebilde.“ (Lpb)

Årsaker

Det er identifisert tre ulike motiver for å tro på konspirasjonsteorier. Det epistemiske motivet forekommer først og fremst i forbindelse med komplekse systemer og fenomener. Konspirasjonsteorier tilbyr en forenkling av komplekse fakta til forståelige forklaringer med et enkelt venn-fiende-skjema. Et eksempel er fornektelsen av menneskeskapte klimaendringer. Dette er et vitenskapelig fenomen som er enormt komplekst og har vært gjenstand for mye forskning, men som likevel ikke kan forstås fullt ut. Ved å fornekte endringene gjennom tilsynelatende enkle forklaringer reduserer man kompleksiteten man må forholde seg til.

Det andre motivet handler om å håndtere tap av kontroll og en følelse av maktesløshet (eksistensielt motiv). Det appellerer til mennesker som føler at de ikke har kontroll over livet sitt og føler seg truet av ytre farer. I slike situasjoner er folk mer mottakelige for konspirasjonsteorier og mer tilbøyelige til å tro på dem.

Det tredje motivet, det sosiale motivet, handler om å kompensere for usikkerhet og en følelse av utenforskap. Konspirasjonsteorier tjener til å få folk til å føle seg bedre og kan gi identifikasjon for en gruppe eller en person (jf. Appel og Mehretab, 2019).

Konspirasjonsteorier gjennom tidene

Konspirasjonsteorier får økt popularitet og oppmerksomhet i tider med stor usikkerhet og krise. Konspirasjonsteorier er dermed ikke et fenomen som er unikt for postmoderniteten, men har dukket opp gang på gang i menneskehetens historie. For eksempel på 1300-tallet da pesten spredte seg i Europa. Allerede den gang fant man en syndebukk i jødene og serverte et gammelt fiendebilde. Ifølge datidens konspirasjonsteorier skulle de ha skylden for pesten og ble utsatt for forfølgelse og represalier (jf. Appel og Mehretab, 2019). Et annet eksempel er dolkestøtlegenden. Her utpekes den demokratiske venstresidens, kommunistenes og jødenes svik mot den tyske Wehrmacht som årsaken til nederlaget i første verdenskrig. Legenden om „dolkestøtet i ryggen“ tjente ikke bare til å styrke Tysklands eget selvbilde, men også til å legitimere nasjonalsosialistenes politikk (jf. Lpb). I moderne tid kan man observere en økt forekomst av ulike konspirasjonsteorier. Ekspert- og autoritetskunnskap er i ferd med å miste betydning blant tilhengerne av konspirasjonsteorier, og opplevde sannheter legges til grunn for beslutninger. Likevel er det viktig å være åpen for motstridende meninger i samfunnsdebatten. Hvis teoriene er faktabaserte og bygger på et solid grunnlag, bør de ikke uten videre avfeies som konspirasjonsfortellinger, men en kritisk debatt bør følge. Hvis ikke, skjer det en mulig uberettiget diskreditering og innramming av motparten, og en sosial diskurs forhindres (jf. Douglas et al. 2019).

I kjølvannet av koronapandemien kan man også observere en økt oppmerksomhet rundt ulike konspirasjonsteorier og konspirasjonslogikker. Disse spenner fra bevisst ødeleggelse av det økonomiske systemet til fornektelse av virusets eksistens. Noen av teoriene og påstandene motsier hverandre, men blir likevel stadig mer populære og var nylig også gjenstand for diskusjon på den føderale pressekonferansen (jf. Federal Press Conference, 31.08.2020).

Bibliografi

Schneider, Gerd og Toyka-Seid Christiane (2020): Das junge Politik-Lexikon von www.hanisauland.de, Bonn: Bundeszentrale für politische Bildung.

Landeszentrale für politische Bildung. www.lpb-bw.de/verschwoerungstheorien.

Appel og S. Mehretab (2019). Det postfaktuelles psykologi: On Fake News, „Lügenpresse“, Clickbait & Co. konspirasjonsteorier (s. 117-126).

Douglas, Karen, Uscinski, Joseph, Sutton, Robbie M., Cichocka, Aleksandra, Nefes, Turkay, Ang, Chee Siang, Deravi, Farzin (2019): Å forstå konspirasjonsteorier. Advances in Political Psychology, 40 (S1). pp. 3-35.

Den føderale regjeringen: www.bundesregierung.de/breg-de/suche/regierungspressekonferenz-vom-31-august-2020-1781420.