Kommunikasjon (interkulturell)

Interkulturell kommunikasjon refererer til en „mellommenneskelig interaksjon ved hjelp av språklige koder mellom medlemmer av ulike grupper eller kulturer“ og er sammensatt av begrepet interkulturalitet, en „betegnelse for den filosofiske og kulturvitenskapelige oppfatningen av forholdet mellom […] kulturer“ og det latinske ordet communicatio „kommunikasjon/forståelse“ (Metzler Lexikon 2013, 343-344 u. 389).

Interaksjonsform

„Kommunikasjonsform som særlig studeres innenfor etnolingvistikk, pragmatikk og sosiolingvistikk“ i form av „tale, gester, mimikk“ (Lexikon der Sprachwissenschaft 2008, 302) og, ifølge Lüsebrink, også med tanke på „materiell kultur“ (Lüsebrink 2004, 10), representerer en interaksjonsform „mellom mennesker fra ulike (sub)kulturelle kretser, hvis vellykkede kommunikasjon ofte trues av fordommer (stereotypier) og misforståelser på grunn av kulturelle forskjeller“ (Lexikon der Sprachwissenschaft 2008, 302).

Nøkkelkvalifikasjon

Begrepet ble skapt på 1960-tallet i USA som en del av den teoretiske begrepsdannelsen for tverrfaglige kommunikasjonsstudier. Siden 1970-tallet har det også skjedd en utvikling av empirisk forskning i Tyskland med fokus på „koblingen mellom språk, situasjoner og identitet og handlingsformer og fortolkninger“ (Metzler Lexikon 2013, 344).

Denne „dynamiske (kommunikasjons-)prosessen, som er betinget av empati, toleranse og kulturspesifikk kunnskap, har som mål å skape felles mening“, og er på denne bakgrunn en nøkkelkvalifikasjon som i dag etterspørres på „alle samfunnsområder“ (Metzler Lexikon 2013, 344).

Kulturelt orienteringssystem

Ifølge Podsiadlowski er dette en tilpasning til andre kulturer som forutsetter (interkulturell) kompetanse. Det handler om å „forstå andre kulturers orienterings-, tenke- og verdisystem […]“ og anvende det i egen „tenkning og handling i det fremmedkulturelle handlingsfeltet“ (Podsiadlowski 2004, 50). Interkulturell kommunikasjon bidrar for eksempel til „vellykket internasjonal aktivitet“ i forbindelse med forretningsreiser (jf. Podsiadlowski 2004, 45-47).

Etnologi og makt

For Lüsebrink spiller derimot „hensynet til den historiske konteksten“ samt aktuelle utviklingsprosesser, med tanke på medieutviklingen, også en vesentlig rolle for å få et mest mulig differensiert helhetsbilde av interkulturell kommunikasjon (jf. Lüsebrink 2004, 12).

Samtidig kritiserer han antropologiens sterke orientering mot økonomiens handlingsrom, med henvisning til „sosiale maktsentre“ og den ofte resulterende „inhumane instrumentaliseringen av disse sentrene“. Antropologiens egentlige arbeidsfelt, nemlig forskning på det komplekse og mangslungne „kulturbegrepet“, går man glipp av hvis man ikke tar hensyn til „grupper og samfunn som lever i periferien, [dvs.] i utkanten av makten i det globale systemet“ (Lüsebrink 2004, 46 f.). Det er også tvilsomt i hvilken grad den ensidige tilpasningen til fremmede kulturelle kontekster som Podsiadlowski trekker frem, kan muliggjøre vellykket menneskelig sameksistens på lang sikt.

Litteratur

Bußmann, Hadomud (2008): Interkulturell kommunikasjon. I: Lexikon der Sprachwissenschaft. 4. utg. Stuttgart: Kröner, 302.

Lüsebrink, Hans-Jürgen (2004): Begreper for interkulturell kommunikasjon. Teoretiske tilnærminger og praktiske referanser i et tverrfaglig perspektiv. Ingbert: Röhrig Universitätsverlag.

Müller-Hartmann, Andreas (2013): Interkulturell kommunikasjon. I: Nünning, Ansgar (red.): Metzler Lexikon. Litteratur- og kulturteori. Tilnærminger – personer – grunnbegreper. 5. utg. Stuttgart/ Weimar: J. B. Metzler, 344.

Podsiadlowski, Astrid (2004): Interkulturell kommunikasjon og samarbeid. Trening av interkulturell kompetanse. Med øvelser og casestudier. München: Franz Vahlen.

Schmidt, Siegfried J. (2013): Kommunikasjonsteori. I: Nünning, Ansgar (red.): Metzler Lexikon. Litteratur- og kulturteori. Tilnærminger – personer – grunnbegreper. 5. utg. Stuttgart/ Weimar: J. B. Metzler, 389.

Sommer, Roy (2013): Interkulturalitet. I: Nünning, Ansgar (red.): Metzler Lexikon. Litteratur- og kulturteori. Tilnærminger – personer – grunnbegreper. 5. utg. Stuttgart/ Weimar: J. B. Metzler, 343 f.