Interkulturell læring

„Som en form for sosial, handlingsorientert og emosjonell læring formidler den innsikt i ulike former for læring. I form av kultursammenligninger skal den både føre til en mer presis analyse og relativisering av egne normer og sosiale systemer og til en reduksjon av fordommer og etnosentriske holdninger“. (Rinschede 2007)

Temaet multikulturalisme er stadig mer i forgrunnen, noe som har ført til at det finnes en rekke antagelser om fenomenet interkulturalitet. Interkulturell læring tar opp dette problemet og har som mål å øke bevisstheten om interkulturalitet. Basert på den interkulturelle tilnærmingen skal konseptet gjøre det mulig å tilegne seg interkulturell kompetanse.

Forklarende tilnærminger

„Den interkulturelle tilnærmingen […] forutsetter at det finnes påståtte og faktiske kulturforskjeller, og at møtet med disse fører til uvitenhet, misforståelser og problemer, eller til og med fordommer“ (Ouelsati 2013, 25). Interkulturell læring forstås som en prosess som har til hensikt å motvirke disse stereotypiene. Weidemann foreslår to teser for å definere interkulturell læring:

1. „Interkulturell læring refererer til psykologisk endring basert på erfaringer med kulturforskjeller. 2. „Interkulturell læring“ er en prosess som er basert på en kulturell forskjell;

2. „Interkulturell læring refererer til psykologiske endringer som er knyttet til en endret oppfatning av og en endret måte å håndtere kulturelle forskjeller på“ (Weidemann 2007, 495).

De to definisjonene viser til ulike berøringspunkter med interkulturalitet. I den første definisjonen utløses læringsprosessen av en endring i tenkningen på grunn av subjektive kontaktpunkter, mens den andre handler om en endret oppfatning av og håndtering uavhengig av egne erfaringer. Erfaringer som fremmer interkulturell kompetanse, er for eksempel utenlandsopphold.

Formidlingsprosessen finner hovedsakelig sted i skolen, der læringsprosessen er den mest omfattende. Likevel tilbys det i dag kompetanseopplæring „særlig innen økonomi og politikk“ (Bolten 2007, 89). Læringsinnholdet er fleksibelt og tilpasset elevgruppen. Målet er å anerkjenne fremmede kulturer i tillegg til sin egen og å ta inn over seg kulturelt mangfold, siden „mennesket […] er bærer av ulike kulturer og identiteter“ (Hartung/ Nöllenburg/ Deveci 2013, 8). Mennesker møter hverandre med ulike verdier, ideer og oppfatningsformer, og derfor blir andres handlinger raskt kategorisert som kulturelt kjente eller fremmede (jf. Ouelsati 2013, 25).

Bevisstheten om forskjellene og handlingene som følger av dem, danner interkulturell kompetanse. Den interkulturelle handlingsprosessen som oppstår, er kontinuerlig og i stadig endring.

Litteratur

Bolten, Jürgen (2007): Interkulturell kompetanse. Erfurt: Landeszentrale für politische Bildung Thüringen.

Hartung, Regine/ Nöllenburg, Katty/ Deveci, Özlem (2013): Forord. I: ders. (red.): Interkulturell læring. Ein Praxisbuch. Schwalbach am Taunus: Debus Pädagogik.

Nothnagel, Steffi (2018): Interkulturell læring. Rekonstruksjon av kulturelle forskjellerfaringer basert på narrativ-biografiske longitudinelle studier. I: Sabisch, K./ Sorensen, E./ Straub, J. (red.): Schriftenreihe Kultur, Gesellschaft, Psyche. Sosiale og kulturelle studier. Bd. 12. Bochum: Bochumer Universitätsverlag.

Ouelsati, Ramses Michael (2013): Interkulturell opplæring i skolen. I: Hartung, Regine/ Nölleburg, Katty/ Deveci, Özlem (red.): Interkulturell læring. En praktisk bok. Schwalbach am Taunus: Debus Pädagogik, 22-35.

Rinschede, Gisbert (2007): Geographiedidaktik. Paderborn: Schöningh.

Schrüfer, Gabriele (2012): Interkulturell læring. Steps on the Way to Intercultural Sensitivity. I: Praxis Geographie 11, 10-11.

Weidemann, Doris (2007): Akkulturasjon og interkulturell læring. I: Straub, Jürgen/ Weidemann, Arne/ Weidemann, Doris (red.): Handbuch Interkulturelle Kommunikation und Kompetenz: Grundbegriffe – Theorien – Anwendungsfelder. Stuttgart/ Weimar: Metzler, 488-498.