Immateriell kulturarv

Konvensjonen om vern av verdens kultur- og naturarv (verdensarvkonvensjonen) ble ratifisert av 190 medlemsland i FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur (UNESCO) i 1972 for å fremheve både kulturelle og naturlige særtrekk. Formålet er å fremme gjensidig forståelse av kultur på den ene siden og beskyttelse og bevaring av ulike kultur- og naturverdier på den andre. Samtidig garanterer den at „en arv fra tidligere generasjoner […] kan videreføres til kommende generasjoner“ (Hauser-Schäublin/Bendix 2015, 52) (jf. Hauser-Schäublin/Bendix 2015, 51 f.).

Utvidelse

Det konkrete verdensarvkonseptet fra 1972 ble i 2003 supplert med konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven, slik at følgende områder fra da av ble ansett som verneverdige:

– muntlig overførte tradisjoner og uttrykksformer, inkludert språk

– Utøvende kunst

– Sosiale skikker, ritualer og festivaler

– Kunnskap og skikker knyttet til naturen og universet

– Tradisjonelle håndverksteknikker (jf. Eggert/Mißling 2015, 63 f.).

Konvensjonen fra 2003 beskytter dermed kulturuttrykk „som […] etniske grupper ofte identifiserer seg med, […] [som] [går] i arv fra generasjon til generasjon og har] identitetsskapende virkning og betydning“ (Eggert/Mißling 2015, 64).

Konvensjonens mål

Formålet med tiltakene for å beskytte truede kulturuttrykk er på den ene siden å bevare og fremme deres vitalitet og på den andre siden å øke bevisstheten om deres betydning på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Samtidig skal „århundregamle tradisjoner og skikker bevares som en immateriell del av menneskehetens kulturarv“ (Dippon/Siegmund 2010, 32).

Eksempler

Siden 2013 har Tyskland vært medlem av verdensarvnettverket under mottoet „Knowledge. Know. Tyskland har siden 2013 vært opptatt av å bevare, vedlikeholde og fremme mangfoldet i den levende kulturarven på nasjonalt nivå (jf. UNESCO1). Fire kategorier uttrykker dette mangfoldet:

1. skikker og festivaler i løpet av året, f.eks.

– f.eks. julesang eller finketrekket i Harz.

2. mennesker og natur

– f.eks. jordmorfaget eller den tyske brødkulturen.

3. musikk og (fysisk) språk

– for eksempel korsang eller poetry slam

4. Livet i et fellesskap

– f.eks. den østfrisiske tekulturen (jf. UNESCO2).

Flere eksempler finnes i det landsomfattende registeret over immateriell kulturarv: www.unesco.de/kultur-und-natur/immaterielles-kulturerbe/immaterielles-kulturerbe-deutschland/bundesweit.

Mens den landsomfattende listen over immateriell kulturarv representerer mangfoldet på tysk nivå, finnes det tre lister for bevaring på internasjonalt nivå:

1. representativ liste over menneskehetens immaterielle kulturarv.

– Mål: Å skape større synlighet for verdens kulturelle mangfold og samtidig øke bevisstheten om det.

– f.eks. den kinesiske silhuetten

2. liste over immateriell kulturarv med et presserende behov for bevaring

– Mål: Iverksette raske tiltak for kulturformer som er truet av den globale/lokale utviklingen.

– f.eks. kulturområdet til den katolske minoriteten suiti i Latvia.

3. UNESCOs register over god praksis

– Mål: Fremheve forbildeprosjekter

– f.eks. det levende fandangomuseet i Brasil (jf. UNESCO3; Eggert/Mißling 2015, 68).

Ulempen med statusen som immateriell kulturarv

Selv om 2003-konvensjonen skal bidra til å fremme og verdsette levende kulturarv over hele verden og motvirke kulturell standardisering, er det også problemer og utfordringer knyttet til statusen som immateriell kulturarv. Følgende liste illustrerer disse:

– Instrumentaliseringen av konvensjonen fører til forstening, kodifisering og musealisering av den levende kulturarven.

– Visse verdiladede representasjoner skapes og betraktes som autentiske eller bevaringsverdige.

– Stater ønsker å skape et bestemt image med status som immateriell kulturarv.

– Selv om lokalsamfunn og grupper er i fokus som kulturbærere, finnes det ingen enhetlig definisjon av hvem som anses som kulturbærere.

– Forvaltningen av den immaterielle kulturarven er først og fremst statens ansvar, slik at medbestemmelsesretten avhenger av den politiske eller hierarkiske strukturen og i noen tilfeller må skapes først.

– Fastsetting, nominering og gjennomføring av bevaringstiltak er en statlig oppgave, slik at de ovennevnte listene alltid er basert på utvelgelsesprosesser, som dermed potensielt reproduserer en maktubalanse, siden det i nominasjonsprosessen vurderes om et område er egnet for verdensarv, og de som presenterer sin kulturelle form på en tiltalende måte, blir inkludert.

– Resultat: Mektige staters hegemoni

– Utøvelse av kontroll over kulturformer

– Kommersiell/industriell markedsføring

– Politisk, økonomisk og idealistisk oppvurdering (jf. Eggert/Mißling 2015, 65-77).

 

Litteratur

Dippon, P./ Siegmund, A. (2010): The educational claim of UNESCO World Heritage Sites – a current stocktaking in the field of tension between World Heritage Convention and local practice. I: Ströter-Bender, J. (red.): World Heritage Education. Positions and Discourses on the Education of UNESCO World Heritage. Marburg, 31-43.

Eggert, A./ Mißling, S. (2015): UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven fra 2003. I: Groth, S./ Bendix, R./ Spiller, A. (red.): Culture as Property: Instruments, Cross Sections and Case Studies. Göttingen, 61-77.

Hauser-Schäublin, B./ Bendix, R. (2015): Verdensarven. I: Groth, S./Bendix, R./ Spiller, A. (red.): Culture as property: instruments, cross-sections and case studies. Göttingen, 51-58.

UNESCO1 (u.å.): https://www.unesco.de/kultur-und-natur/immaterielles-kulturerbe/immaterielles-kulturerbe-deutschland [01.02.2019].

UNESCO2 (u.å.): https://www.unesco.de/kultur-und-natur/immaterielles-kulturerbe/immaterielles-kulturerbe-deutschland/bundesweit [01.02.2019].

UNESCO3 (u.å.): https://www.unesco.de/kultur-und-natur/immaterielles-kulturerbe/immaterielles-kulturerbe-weltweit [01.02.2019].