Seksuell identitet refererer til lesbiske, homofile, bifile, panseksuelle, demiseksuelle, aseksuelle og panseksuelle personer.
Mens seksuell orientering beskriver „en persons seksuelle og emosjonelle behov overfor andre mennesker av samme eller motsatt kjønn eller begge kjønn“(1; jf. Sexual Orientation-in Psychotherapy and Counselling s. 6), legger seksuell identitet til verdien av selvforståelse, som ikke utelukkende kan bestemmes av seksuelle relasjoner eller handlinger til eller med andre personer.
Ifølge Magret Göth og Ralph Kohn er seksuell identitet den identiteten en person utvikler på grunnlag av sin seksuelle orientering. Utviklingen av identiteten påvirkes av den individuelle, sosiale og kulturelle situasjonen og av andre aspekter. (2; jf. Seksuell orientering i psykoterapi og rådgivning s. 6).
Også her ser man at seksuell identitet kan utvikles fra seksuell orientering, men at de to begrepene ikke bør brukes synonymt. Det bør også understrekes at det å ikke føle seg seksuelt tiltrukket, noe som også kan komme til uttrykk ved at man ikke inngår i seksuelle relasjoner, også kan være en seksuell identitet, nemlig aseksualitet. Å knytte seksuell identitet utelukkende til seksuelle relasjoner/handlinger kan derfor føre til feilslutninger. Videre kan seksuell identitet påvirkes av blant annet kulturelle påvirkninger, men det kan også skje en individuell utvikling, slik at seksuell identitet er mer omfattende enn seksuell orientering.
Stefan Timmermann definerer derimot seksuell identitet på følgende måte: „Seksuell identitet er menneskers grunnleggende selvforståelse av hvem de er som seksuelle vesener – hvordan de oppfatter seg selv og hvordan de (ønsker å) bli oppfattet av andre. Den omfatter både biologisk, sosialt og psykologisk kjønn og seksuell orientering“. (3; jf. Handbuch Sexualpädagogik und sexuelle Bildung, s. 261). Seksuell identitet er heller ikke statisk i løpet av livet, men foranderlig (4; jf. Handbuch Sexualpädagogik und sexuelle Bildung, s. 261).
Dette viser tydelig at seksuelle relasjoner, som kan være et resultat av seksuell orientering, ikke automatisk trenger å være identitetsdannende, men at det handler om selvforståelse, som kan være foranderlig.
Definisjoner av seksuell identitet og eksempler
Aseksuell: Aseksuelle personer føler seg ikke seksuelt tiltrukket av andre mennesker. Bifil: Bifile personer er romantisk, erotisk og/eller seksuelt tiltrukket av personer av eget eller „motsatt“ kjønn. Denne betegnelsen på seksuell identitet forutsetter at man plasserer seg selv i den binære kjønnsordenen (jf. „panseksuell“). (…)
Demiseksuell: Demiseksuelle personer er bare seksuelt tiltrukket av personer som de allerede har etablert et nært forhold til.
Heteroseksuell: Heteroseksuelle personer er romantisk, erotisk og/eller seksuelt tiltrukket av personer av „motsatt“ kjønn. Denne betegnelsen på seksuell identitet forutsetter at man plasserer seg selv i den binære kjønnsordenen. Heteronormativitet anses som det sosiale ordensprinsippet som normaliserer seksualitet og kjønn.
Homoseksuell: Homoseksuelle personer tiltrekkes av personer av samme kjønn i romantisk, erotisk og/eller seksuell henseende. Denne betegnelsen på seksuell identitet forutsetter at man plasserer seg selv i den binære kjønnsordenen. Oppleves iblant som patologiserende, og derfor brukes oftere begrepene „lesbisk“ og „homofil“. (…)
Lesbisk: Denne betegnelsen på seksuell identitet forutsetter en selvplassering i den binære kjønnsordenen. Med dette menes kvinners seksuelle identitet av samme kjønn. Tidligere brukt nedsettende, men har blitt en positiv selvbetegnelse gjennom frigjøringsbevegelsen for lesbiske og homofile. (…)
Panseksuell: Panseksuelle personer tiltrekkes av andre mennesker uavhengig av kjønn. Dette omfatter ikke bare menn og kvinner, men også transpersoner og interkjønnpersoner. Dermed settes det spørsmålstegn ved den binære kjønnsordenen. (…)
Homofil: Denne betegnelsen på seksuell identitet forutsetter at man plasserer seg selv i den binære kjønnsordenen. Med dette menes menns homofile seksuelle identitet. Tidligere brukt nedsettende, men har blitt en positiv selvbetegnelse gjennom den lesbisk-homofile frigjøringsbevegelsen.
Seksuell identitet: Omtales også som seksuell orientering. Identitet understreker at det ikke bare handler om orientering i forhold til mulige partnere, men at det er en del av identiteten. Likevel kan den endre seg i løpet av livet. Noen ganger inkluderes også kjønn eller kjønnsidentitet fordi identifisering av seksuell identitet er avhengig av kjønnskategorier. I denne rapporten oppfattes kjønn som en mulig tverrgående dimensjon som kan samvirke med seksuell identitet og føre til flerdimensjonale eller interseksjonelle erfaringer.“ (sitert fra Experiences of discrimination in Germany based on sexual identity av Dorina Kalkum, Magdalena Otto, august 2017, side 124ff (5).
Forskjell fra kjønnsidentitet
Seksuell identitet og kjønnsidentitet beskriver ikke det samme, men henger ofte sammen. Kjønnsidentitet beskriver det sosiale kjønnet, det vil si det kjønnet en person identifiserer seg med. Dette kan avvike fra det biologiske kjønnet. (6)
Judith Butler ser grunnen til å innføre kjønnsidentitet i de problemene som et binært kjønnssystem medfører. Biologisk sett kan det ikke benektes at det også finnes mennesker med flere morfologiske kjønnskarakteristika. Dermed ville det ikke være tillatt å overføre denne antatte binariteten til kjønnsidentitet. På engelsk skilles det mellom biologisk kjønn og sosialt kjønn (gender); for å gjøre dette skillet på tysk bør man bruke begrepene Geschlecht (sex) og Geschlechtsidentität (gender). (7; jf. Das Unbehagen der Geschlechter, s. 23ff.).
Mens kjønnsidentitet beskriver hvordan man leser seg selv eller ønsker å bli lest, omfatter seksuell identitet også mellommenneskelige seksuelle relasjoner (eller i tilfelle aseksualitet, fravær av seksuell tiltrekning).
Mer detaljert informasjon om kjønn finner du her: https://www.hyperkulturell.de/glossar/gender/.
Litteratur
1 Göth, M.; Kohn, R. (2014): Seksuell orientering i psykoterapi og rådgivning. Springer Verlag: s. 6
2 Göth, M.; Kohn, R. (2014): Seksuell orientering – i psykoterapi og veiledning. Springer Verlag s. 6
3 Sielert, U. [red.]; Schmidt, R. (2008): Handbuch Sexualpädagogik und sexuelle Bildung. Juventa Verlag: s. 261
4 Sielert, U. [red.]; Schmidt, R. (2008) Jf. Handbuch Sexualpädagogik und sexuelle Bildung (2008): S. 261
5https://www.antidiskriminierungsstelle.de/SharedDocs/downloads/DE/publikationen/Expertisen/expertise_diskrimerfahrungen_in_de_anhand_der_sex_identitaet.pdf;jsessionid=E2D04807FA660332333E3B75FB02D856.intranet211?__blob=publicationFile&v=3 p.124 (besøkt 20.08.2021)
6https://www.antidiskriminierungsstelle.de/SharedDocs/downloads/DE/publikationen/Expertisen/expertise_diskrimerfahrungen_in_de_anhand_der_sex_identitaet.pdf;jsessionid=E2D04807FA660332333E3B75FB02D856.intranet211?__blob=publicationFile&v=3 (besøkt 20.08.2021)
7 Butler, J.. [Red.]; utgave suhrkamp 2433(1991): Das Unbehagen der Geschlechter; originaltittel: Gender Trouble; Suhrkamp Verlag: s.23 ff.