Høyreekstremisme

Høyreekstremisme skal ikke forstås som en enhetlig ideologi. Begrepet omfatter snarere en rekke ulike strømninger, ideologiske retninger og organisasjonsformer (jf. Grumke 2007, 20).

Høyreekstremisme sett fra statlige institusjoners perspektiv

Fra grunnlovsvernets ståsted omfatter begrepet høyreekstremisme de bestrebelsene som retter seg mot den frie demokratiske grunnordningen (FdGO) (jf. Jesse 2004, 9). Begrepet ekstremisme omfatter dermed både venstre- og høyreorienterte bevegelser. Følgelig beskriver høyreekstremisme „den høyreorienterte varianten av politisk ekstremisme“ (Grumke 2007, 21).

Høyreekstremisme i et statsvitenskapelig perspektiv

I statsvitenskapen forstås høyreekstremisme som et „ganske diffust og uensartet felt av holdninger, atferd og organisering“ (Gessenharter 1998, 33). Mens den offentlige holdningen vanligvis fokuserer på ekstremistisk atferd – for eksempel utøvelse av høyreekstrem vold – legger statsvitenskapen vekt på holdningsnivået. Militarisme, sjåvinisme, sosialdarwinisme, autoritarisme, rasisme, antisemittisme og pro-nazisme regnes som komponenter i høyreekstreme holdninger (jf. Grumke 2007, 22; Stöss 2000, 20 ff.). Ikke alle elementene trenger å forekomme samtidig for å vise høyreekstreme holdninger. Likevel kan man anta „at de fleste elementene ligger til grunn når en person bestemmer seg for å bli aktiv i høyreekstreme grupper eller organisasjoner“ (Grumke 2007, 23). Ikke alle som har et høyreekstremt holdningsmønster, gir også uttrykk for det i sin atferd. Man kan derfor anta at andelen personer med et lukket høyreekstremistisk verdensbilde i et samfunn er mye høyere enn antallet personer som uttrykker denne holdningen i sin atferd. Likevel anses holdningsnivået som en nødvendig forutsetning for høyreekstremisme. Begge dimensjonene kan skilles fra hverandre, men bare sammen kan de fullt ut representere begrepet høyreekstremisme (jf. Grumke 2007, 23; jf. Stoss 2000, 25).

Ideologiske kjennetegn

Rasisme er et sentralt trekk ved høyreekstremismen. Her avviser man kravet om universelle menneskerettigheter ved å forutsette rasemessig eller etisk ulikhet. I denne sammenhengen er antisemittisme en særlig utbredt form for rasistisk tenkning. Et annet kjennetegn er sjåvinisme, som beskriver en overdreven nasjonalisme som vanligvis kjennetegnes av en fiendtlig holdning til andre stater og folkeslag. Et spesielt trekk er begrepet etnopluralisme. Det antas at folk er likeverdige, men ikke homogene. Denne naturlige ulikheten fører til kriser, og derfor stilles det krav om „at folkeslagene skal konstrueres som etnisk og kulturelt homogene, leve adskilt fra hverandre og ikke blandes“ (Bruns et al. 2015, 12), slik at „kulturell renhet“ kan sikres. Et annet kjennetegn ved høyreekstremisme er trivialisering eller glorifisering av nasjonalsosialismen. Dette inkluderer også såkalt historierevisjonisme, som går hånd i hånd med fornektelse av Holocaust og tysk skyld i andre verdenskrig (jf. Grumke 2007, 24). I tillegg til disse kjennetegnene kjennetegnes en høyreekstrem ideologi av avvisning av universelle menneskerettigheter, multikulturalisme og „det liberale demokratiets verdipluralisme slik den kommer til uttrykk i parlamentariske demokratiske systemer“ (Grumke 2007, 25).

Det nye høyre

„Det som […] i den politiske diskursen omtales som ‚høyreekstremisme‘, har endret seg så mye over tid at […] en mer differensiert terminologi enn tidligere synes nødvendig“ (Gessenharter/Frochling 1998, 11). I samfunnet er det en utbredt antakelse at høyreekstremister fremstår som voldsutsatte skinheads med springerstøvler, og at høyreekstreme holdninger kan reduseres til et problem med voldsberedte minoriteter som befinner seg i en vanskelig livssituasjon (jf. Bruns et al. 2015, 86). Det nye høyre betegner et politisk spektrum som etablerte seg på slutten av 1960-tallet, med utgangspunkt i Frankrike. De ser på seg selv som en motkraft til den såkalte 68-bevegelsen. Følgelig er de motstandere av liberalisme og egalitarisme. Ny-høyre-aktører kjennetegnes av at de ikke er farlige i den forstand at de kan sammenlignes med voldelige „bølle-nazister“. Faren ligger snarere i at de forsøker å trenge inn i midten av befolkningen og påvirke dens tenkning ved å blande seg inn i offentlige politiske diskurser (jf. Mense et al. 2016, 183). De har som mål å radikalisere det verdikonservative sentrum „ved å vekke vedvarende motvilje mot bestemte befolkningsgrupper“ (Bruns et al. 2015, 14). De står for ulikhet mellom mennesker, antisemittisme, antimuslimsk rasisme, konservative kjønnsroller og et hierarkisk samfunn (jf. Bruns et al. 2015, 86).

Litteratur

Bruns, Julian/ Glösel, Kathrin/ Strobl, Natascha (2015): Rechte Kulturrevolution. Hvem og hva er dagens nye høyre? Attac Basis Texte 47. Hamburg: VSA.

Gessenharter, Wolfgang (1998): Neue extreme Rechte, intellektuelle Neue Rechte und Rechtsextremismus. I: Gessenharter, Wolfgang/ Fröchling, Helmut (red.): Rechtsextremismus und neue Rechte in Deutschland: Zur theoretischen und empirischen Neuvermessung eines politisch-ideologischen Raumes? Wiesbaden: Springer, 25-66.

Gessenharter, Wolfgang/ Frochling, Helmut (1998): Rechtsextremismus und Neue (radikale) Rechte – Einladung zu einem Dialog. I: Gessenharter, Wolfgang/ Fröchling, Helmut (red.): Rechtsextremismus und neue Rechte in Deutschland: Zur theoretischen und empirischen Neuvermessung eines politisch-ideologischen Raumes? Wiesbaden: Springer, 11-24.

Grumke, Thomas (2007): Rechtsextremismus in Deutschland. Begrep – ideologi – struktur. I: Glaser, Stefan/ Pfeiffer, Thomas (red.): Erlebniswelt Rechtsextremismus. Menneskeforakt med underholdningsverdi. Bakgrunn. Metoder. Forebygging i praksis. Schwalbach am Taunus: Wochenschau Verlag, 19-35.

Jesse, Eckhard (2004): Former for politisk ekstremisme. I: Innenriksdepartementet (red.): Ekstremisme i Tyskland. Erscheinungsformen und aktuelle Bestandsaufnahme. Berlin, 7-24.

Mense, Thomas/ Schubert, Frank/ Widemann, Gregor (2016): Fra „bekymrede borgere“ til motstandsmenn? – Pegida og det nye høyre. I: Decker, Oliver/ Kiess, Johannes/ Brähler, Elmar (red.) (20016): Die enthemmte Mitte. AutoritÄre und rechtsextreme Einstellungen in Deutschland. 2. utg. Gießen: Psychosozial-Verlag, 179-200.

Stöss, Richard (2000): Rechtsextremismus im vereinten Deutschland. 3. utg. Berlin: Friedrich Ebert Stiftung.