Geert Hofstede var en nederlandsk kulturforsker, sosialpsykolog og professor emeritus i organisasjonsantropologi og internasjonal ledelse ved universitetet i Maastricht. I fagkretser regnes han som grunnleggeren av statistisk basert interkulturell forskning.
Målbare aspekter
På slutten av 1960-tallet gjennomførte Hofstede en empirisk studie med mer enn 110 000 IBM-ansatte i 67 land og utviklet modellen for kulturelle dimensjoner fra den. Til å begynne med identifiserte Hofstede fire kulturelle dimensjoner, som senere ble etterfulgt av to til, og antallet land som ble undersøkt, ble også økt til 76. „En dimensjon er et aspekt ved en kultur som kan måles i forhold til andre kulturer.“ (Hofstede 2017, 38)
Nedenfor følger en oversikt over de kulturelle dimensjonene:
Den kulturelle dimensjonen maktdistanse beskriver manifestasjonen av maktrelasjoner i kulturer samt fordelingen av dem. Enten avstanden mellom foreldre og barn, lærere og elever, leder og ansatt – hierarkiske relasjoner kan tolereres ulikt. Maktdistanse er dermed den
„i hvilken grad de mindre mektige medlemmene av institusjoner og organisasjoner i et land forventer og aksepterer en ulik fordeling av makt.“ (Hofstede 2017, 518)
Den andre kulturelle dimensjonen beskriver forholdet mellom individualisme og kollektivisme innenfor den respektive kulturen. Mens individualistiske kulturer vektlegger personlig selvrealisering, vektlegger kollektivistiske kulturer vi-gruppeidentitet.
„Individualisme representerer en samfunnsform der de sosiale båndene mellom individer ikke er særlig sterke. Alle forventes bare å bry seg om seg selv eller sin egen nærmeste familie.“ (Hofstede 2017, 516)
„Kollektivisme representerer et samfunn der mennesker fra fødselen av lever i vi-grupper, det vil si grupper med en sterk følelse av tilhørighet som gir dem beskyttelse gjennom hele livet for deres ubestridte lojalitet.“ (Hofstede 2017, 516)
Kulturer håndterer ukjente situasjoner som utløser usikkerhet på forskjellige måter. Medlemmer av samfunn med høy grad av usikkerhetsunngåelse prøver å kontrollere det ukjente så vel som det usikre ved hjelp av regulerende tiltak. Kulturer med lav grad av usikkerhetsunngåelse legger derimot mindre vekt på regelorientering.
Usikkerhetsunngåelse refererer til „i hvilken grad medlemmer av en kultur føler seg truet av tvetydige eller ukjente situasjoner“. (Hofstede 2017, 522)
Den kulturelle dimensjonen av maskulinitet og femininitet er en sosiokulturell kategori som beskriver rollefordelingen mellom menn og kvinner.
„Maskulinitet står for et samfunn der emosjonelle kjønnsroller er klart definert: Menn forventes å være selvsikre, tøffe og fokusert på materiell suksess; kvinner forventes å være beskjedne, ømme og opptatt av livskvalitet.“ (Hofstede 2017, 518)
„Femininitet representerer et samfunn der emosjonelle kjønnsroller overlapper hverandre: både menn og kvinner blir sett på som beskjedne, følsomme og opptatt av livskvalitet.“ (Hofstede 2017, 514)
Dimensjonen langsiktig og kortsiktig orientering beskriver samfunnets orientering mot enten kortsiktige suksesser eller langvarige løsninger.
„Langsiktig orientering representerer oppmuntring av dyder som er rettet mot fremtidig suksess, særlig nøysomhet og utholdenhet.“ (Hofstede 2017, 518)
„Kortsiktig orientering står for å verne om verdier knyttet til fortid og nåtid, særlig respekt for tradisjoner, bevaring av ‚ansikt‘ og oppfyllelse av sosiale plikter.“ (Hofstede 2017, 517)
Den sjette kulturdimensjonen fra 2010 beskriver hvordan uttrykket for individuelle behov håndteres i et samfunn – nytelsesorientert eller snarere behersket.
„Nytelse står for et samfunn der en relativt sjenerøs tilfredsstillelse av grunnleggende og naturlige menneskelige behov er tillatt, som består i å nyte livet og ha det gøy.“
„Tilbakeholdenhet representerer et samfunn der behovstilfredsstillelse undertrykkes og reguleres ved hjelp av strenge sosiale normer.“
Kritiske røster
Hofstedes kritikere klager over at undersøkelsene utelukkende ble gjennomført blant IBM-ansatte, og at resultatene derfor ikke gjør det mulig å trekke noen representative konklusjoner om hele befolkningen i et land. IBM-ansatte tilsvarer ikke „gjennomsnittlige“ borgere, siden det kreves et kvalifikasjonsnivå over gjennomsnittet for denne jobben.
Den tyske kulturforskeren Klaus P. Hansen kritiserer også Hofstedes teori om kulturelle dimensjoner: „Alt i alt er boken hans en katastrofe for moderne kulturstudier. Den synder mot alle fremskrittene som er gjort siden sekstitallet, og av alle ting har dette verket av intriger undervist de ulærbare som trodde at kulturbegrepet var nonsens. De psykologene, sosiologene og økonomene som bare stoler på empiriske analyser, ble overbevist av Hofstedes statistikk om at kultur besto av harde fakta som kunne måles og veies.“ (Hansen 2000, 285)
Videre kritiseres det at et helt land karakteriseres som en gruppe som ikke kan gjenspeile de enkelte sosiale gruppenes identitet og selvforståelse. Siden samfunnet er i stadig utvikling og endring, er dataene, som nå er over 40 år gamle, ikke lenger meningsfulle nok ut fra dagens perspektiv. De seks dimensjonene som er beskrevet så langt, er heller ikke tilstrekkelige til å definere komplekse kulturer på en adekvat måte.
Litteratur
Hansen, Klaus P. (2000): Kultur und Kulturwissenschaft. Eine Einführung. 2. Aufl. Tübingen/ Basel: Francke.
Hofstede, G.: Lokales Denken, globales Handeln. Interkulturelle Zusammenarbeit und globales Management. 6. Aufl. München: Beck.
Geert Hofstede: https://geerthofstede.com [07.07.2018].