Globalisering

Globalisering er ikke en tilstand, men en prosess og kan forstås som en „form for ‚denasjonalisering‘ som påvirker ulike områder som kommunikasjon, kultur, miljø, politikk og økonomi“. (Starke/Tosun 2019, 183).

„Globalisering refererer til verdensomspennende gjensidig avhengighet, utveksling og avhengighetsprosesser. Kommunikasjons- og transportmidler har særlig stor betydning for den verdensomspennende flyten av finanskapital, varer, teknologi, mennesker og ideer. At disse gjensidige avhengighetene og effektene er merkbare og bevisste over hele verden, både i vitenskapen og i hverdagslivet, er – i motsetning til tidligere tiders supralokale interaksjoner – et vesentlig trekk ved den nåværende globaliseringsfasen.“ (Kreff et al. 2011, 126) De transnasjonale eller transkontinentale produksjonskjedene, den globale sammenkoblingen av nasjoner, nasjonalstatenes relative tap av betydning og den universelle kommodifiseringen og kapitaliseringen ser ut til å være spesielt viktige i denne sammenhengen (jf. Auernheimer 2015, 17).

Globaliseringens faser

Det finnes ulike måter å dele globaliseringen inn i faser på:

– Globalisering 1.0: koloniseringens nye tidsalder (1492 til 1800).

– Globalisering 2.0: industrialisering (1800 til 2000).

– Globalisering 3.0: informasjonsalderen (2000 til i dag).

Den første fasen kjennetegnes av oppdagelsesreisene, veksten i verdenshandelen og boktrykkerkunsten. Den andre fasen omfatter den amerikanske og franske revolusjonen og oppfinnelsen av dampmaskinen og jernbanen. Globalisering 3.0 kjennetegnes først og fremst av World Wide Web og trådløs og kablet dataoverføring (jf. Mäder 2018, 6).

En annen variant av inndeling av globaliseringen er å skille mellom førkoloniale, koloniale og nåværende faser av globaliseringen (jf. Gingrich 2011, 126).

Globalisering som prosess

Globalisering er et

– perseptuelt fenomen, noe som innebærer at verden (gjensidigheten) blir „synlig“ og at alt blir sett av alle og enhver. Denne prosessen kjennetegnes hovedsakelig av elektronisk forsterkning. Folk oppfatter for eksempel landskapet i andre land eller lærer seg nye kulturelle tradisjoner. Denne „synligheten“ er en avgjørende årsak til nye migrasjonsbevegelser.

– Interaksjonsfenomenet: Stadig flere interaksjoner finner sted internasjonalt. Disse påvirker hverandre og omfatter ikke bare varer og tjenester, men også mote, film, kunst, musikk, mat osv. Vaner, for eksempel når det gjelder mat, adopteres eller endres. Levekårskulturen er ikke lenger begrenset til ens egen stat, men er også tilgjengelig for andre stater.

– Sammenlåsingsfenomen: Hvis interaksjonsstrukturene blir fastlåste, oppstår det et sammenlåsingsfenomen. Dominerende aktører (f.eks. stater) som mister statlig uavhengighet, er ikke lenger autonome „enheter“ (Prisching 2019, 403). Dessuten setter prosessene spørsmålstegn ved deres suverenitet (jf. ibid., 403).

5 Globaliseringens dimensjoner

Globale økologiske konsekvenser

– Miljøøkonomi: Økologiske kriser skaper nye utfordringer ikke bare for staten, men også for alle andre land. For eksempel er knapphet på naturressurser, økende trafikk eller til og med klimaendringer et problem for alle stater, og konsekvensene er omfattende globalt (jf. Preyer 2018, 309).

– Økologisk balanse: Det må etableres en balanse og koordinering mellom „kravet om ytelse som sosial norm og den sosiale balansen i bruken av miljøet“ (ibid., 310).

Kulturell globalisering

– Konkurranse mellom tolkninger: Tilgangen til andre kulturer skaper „et globalt marked av kulturelle sammenslutninger som konkurrerer om medlemmer med sine løfter om forløsning“. (ibid., 311)

– Global diffusjon: Nye former for en eksisterende praksis kombineres på nytt, slik at globaliseringen fører til en ny synkretisme (ibid., 311).

Økonomisk globalisering

– Markedsåpning: Globale aktørers nettverk av produksjon, tjenester og markedsføring fører til nye markedsåpninger (jf. ibid.).

– Nettverksbygging: Kommunikasjonsteknologisk nettverksbygging er global. Det antas at „et globalt økonomisk system i sin struktur og funksjon består av segmenter av økonomiske sektorer, regioner og stater“ (ibid., 312).

Politisk globalisering

– Global styring: Globale problemer som sykdommer eller miljøforurensning må reguleres internasjonalt. Global governance er i denne sammenhengen ikke en verdensregjering, men en „indirekte politikk“ (Willke 2002 (FN 307)) som handler om håndtering av problemer (jf. Preyer 2018, 314).

– Global styring: Det finnes ingen aktør i det globaliserte samfunnet som kan overta de globale styringsoppgavene. Det er urealistisk for en aktør å institusjonalisere lovgivning (jf. ibid., 315).

Globalisering av sosial kommunikasjon gjennom moderne kommunikasjonsteknologi

– Digitale medienettverk: Digitalisering fører til en global utveksling av informasjon mellom mennesker uten kontroll fra statlige organisasjoner. Denne utvekslingen kan føre til en „endring i vår forståelse av det sosiale, men også av historie og bevissthet“ (ibid., 316).

– Intermediated Sector: Moderne kommunikasjonsteknologier kalles også Intermediated Sector, „hvor nye former for økonomisk samarbeid, kommunikasjonsstrukturer og gjensidig sosial observasjon oppstår“. (ibid., 316) Bare gjennom dette oppstår et globalt kommunikasjonssystem (jf. ibid.).

Litteratur

Auernheimer, Georg (2015): Globaliseringens dimensjoner. En innføring. Schwalbach: Wochenschau Verlag.

Duden Wirtschaft von A bis Z (2016): Grundlagenwissen für Schule und Studium, Beruf und Alltag. 6. utg. Mannheim: Bibliographisches Institut.

Kreff, Ferdinand et al (2011): Lexikon der Globalisierung. Bielefeld: Transkript.

Mäder, Olaf B. (2018): Controlling klipp & klar. Wiesbaden: Springler Gabler.

Preyer, Gerhard (2018): Sosiologisk teori om det moderne samfunn I. Medlemskapsteoretiske studier. 2. utg. Wiesbaden: Springer VS.

Prisching, Mafred (2019): Globalisering i et kultursosiologisk perspektiv. I: Moebius, Stephan/ Nungesser, Frithjof/ Scherke, Katharina (red.): Handbuch Kultursoziologie, vol. 3: Theorien – Methoden – Felder. Wiesbaden: Springer VS, 401-422.

Starke, Peter/ Tosun, Jale (2019): Globalisering og diffusjon. I: Obinger, Herbert/ Schmidt, Manfred G. (red.): Handbuch Sozialpolitik. Wiesbaden: Springer VS, 181-203.

Willke, Helmut (2002): Dystopia. Studier om kunnskapskrisen i moderne samfunn. Frankfurt am Main: Suhrkamp.