Eristisk dialektikk (Arthur Schopenhauer)

Arthur Schopenhauer var en tysk filosof, forfatter og universitetslektor. Han var sønn av en kjøpmannsfamilie og ble født i Danzig i 1788. I 1803/1804 foretok Schopenhauer en dannelsesreise gjennom Europa. Deretter studerte han medisin i Göttingen og deretter filosofi i Berlin. Schopenhauer tok også doktorgraden i filosofi i 1813. I 1819 utkom hans hovedverk Die Welt als Wille und Vorstellung (Verden som vilje og forestilling). Året etter begynte han å undervise ved universitetet i Berlin. På grunn av en epidemi flyktet Schopenhauer til Frankfurt am Main i 1831, der han døde i 1860.

 

Eristisk dialektikk – Kunsten å ha rett

„Eristisk dialektikk er kunsten å disputere, og å disputere på en slik måte at man har rett, det vil si per fas et nefas (med rett og med urett).“ (Schopenhauer 2019, 10)

Arthur Schopenhauer beskriver „naturlig[] ugudelighet“ (ibid., 10), „medfødt forfengelighet“ (ibid., 10 f.) og „skruppelløshet“ (ibid., 11) som essensielle menneskelige egenskaper og samtidig som årsaker til den eristiske dialektikkens nødvendighet. Førstnevnte betyr at mennesker ikke er grunnleggende ærlige og ikke bare sier sannheten. Forfengelighet handler om at vi ikke ønsker å ta feil og at samtalepartneren vår ikke skal ha rett. Endelig betyr snakkesalighet at folk først snakker og deretter tenker (jf. Schopenhauer 2019).

Men hva betyr egentlig eristisk dialektikk? Som det allerede fremgår av sitatet ovenfor, handler eristisk dialektikk om å ha rett når man diskuterer, per fas, det vil si på en tillatt måte, og per nefas, det vil si på en utillatelig måte. På en tillatt måte betyr å si sannheten, men på en utillatelig måte betyr å ikke si sannheten. Hvis vi i ettertid innser at vi tok feil, bør vi få det til å se ut som om vi hadde rett (jf. Schopenhauer 2019): „sant skal virke falskt og falskt skal virke sant“ (Schopenhauer 2019, 11).

En påstand kan på den ene siden betraktes som objektivt sann, og på den andre siden som gyldig for samtalepartneren. I den eristiske dialektikken er det ikke påstandens sannhet som er avgjørende, men om vi kan forsvare den og om den også aksepteres som sann av samtalepartneren. „Derfor er det slik at den som disputerer, som regel ikke kjemper for sannheten, men for sin påstand“ (Schopenhauer 2019, 12). Interessen for sannhet viker for interessen for forfengelighet (jf. Schopenhauer 2019).

Den eristiske dialektikken skiller seg fra logikken, det vil si den rene objektive sannheten, og fra sofistikken, det vil si fremsettelsen av falske påstander, fordi både logikken og sofistikken forutsetter at vi kjenner sannheten. Men siden vi ifølge Schopenhauer ikke vet hva sannhet er, kan vi se bort fra det i striden. Den eristiske dialektikken kan derfor snarere betraktes som „skinnets logikk“ (Schopenhauer 2019, 20).

 

Om disputasens metaforikk

Det er påfallende at Schopenhauer bruker metaforer for strid som har en krigersk karakter – f.eks. angrep og forsvar, angripe og forsvare, motstandere, våpen, seierherrer, krangel, slag og kamp. Videre sammenligner han disputtering med fekting: „å treffe og parere, det er det som teller, akkurat som i dialektikken: det er en intellektuell fektekunst“ (Schopenhauer 2019, 21 f.). Lakhoff og Johnson påpeker at metaforer ikke bare påvirker språket, men også tanke og handling. Når vi diskuterer, angriper og forsvarer vi påstandene våre. Vi ønsker å slå motstanderen og vinne diskusjonen ved å ha rett (jf. Lakhoff/Johnson 2007).

Men hvordan får man rett i en diskusjon? Schopenhauer snakker om hjelpemidler, om en „ulikt fordelt naturbegavelse“ (Schopenhauer 2019, 13) – avhengig av personens kløkt. Til dette formål lister han opp 38 såkalte artifices, som er listet opp nedenfor (jf. Schopenhauer 2019).

 

Kunstgrep

– Kunstgrep 1: Utvidelse

– Kunstgrep 2: Homonymi

– Kunstgrep 3: Absolutisering

– Kunstgrep 4: Omveier

– Kunstgrep 5: Premisser ad populum og ex concessis

– Triks 6: Skjult petitio principii

– Triks 7: Tillate mer enn nødvendig

– Triks 8: Provosere ved å stille spørsmål

– Triks 9: Å innrømme omveier

– Triks 10: Å gi etter på tross av motstand

– Triks 11: Induksjon fra innrømmelser

– Triks 12: Eufemismer og dysfemismer

– Kunst 13: Det mindre onde

– Triks 14: Å hevde sin rett

– Triks 15: Finte

– Triks 16: Ad populum

– Triks 17: Spissfindigheter

– Triks 18: Avbryte diskusjonen

– Triks 19: Å generalisere argumenter

– Triks 20: Innhenting av bevis i det skjulte

– Triks 21: Å bruke knep

– Triks 22: Å spille ut argumentet som petitio

– Triks 23: Fremprovosere overdrivelse

– Triks 24: Motbevise ved hjelp av konsekvenser

– Triks 25: Motbevise ved hjelp av et moteksempel

– Triks 26: Retorikk

– Triks 27: Utvikle provokasjon

– Triks 28: Argumentum ad auditores

– Triks 29: Avledning

– Triks 30: Appell til autoritet

– Triks 31: Uttrykke uforståelse, hevde uforståelighet

– Triks 32: Imøtegåelse ved rekursivitet

– Triks 33: Benekte anvendelighet

– Triks 34: Omskriving

– Triks 35: Argumentum ab utili

– Triks 36: Simulert argument

– Triks 37: Motbevise en påstand med bevis

– Triks 38: Ad personam (jf. Schopenhauer 2019)

 

 

Litteratur

Lakhoff, George/ Johnson, Mark (2007): Å leve i metaforer. Konstruksjon og bruk av språklige bilder. 5. utg. Heidelberg: Carl-Auer-Systeme.

Schopenhauer, Arthur (2019): Kunsten å ha rett. 16. utg. Hamburg: Nikol.