Enkulturasjon

Begrepet enkulturasjon er en sammensetning av det greske prefikset en „i“ og det latinske substantivet cultura „behandling, omsorg“ (jf. Walz 2010, 8) og betyr i denne sammenhengen alt som er kultivert, dvs. påvirket av mennesker (jf. Pohl 2008, 9). Teorien om enkulturasjon kan klassifiseres innenfor sosiologi og antropologi, men en klar inndeling i vitenskapelige kategorier er like vanskelig som en allmenngyldig definisjon av begrepet.

Definisjon

Begrepet enkulturasjon er sammensatt av det greske prefikset en „i“ og det latinske substantivet cultura „behandling, omsorg“ (jf. Walz 2010, 8) og betyr i denne sammenhengen alt som dyrkes, dvs. påvirkes av mennesker (jf. Pohl 2008, 9). Teorien om enkulturasjon kan klassifiseres innenfor sosiologi og antropologi, men en klar inndeling i vitenskapelige kategorier er like vanskelig som en allmenngyldig definisjon av begrepet.

Enkulturasjon som en del av sosialiseringen

Til tross for dette mangfoldet har alle definisjonene det til felles at de først og fremst beskriver former for kulturell tilegnelse i barne- og ungdomsårene og dermed definerer enkulturasjon. Enkulturasjon er derfor uløselig knyttet til sosialisering, det vil si „helheten av alle læringsprosesser […] som er et resultat av menneskets gjensidige diskursive kommunikasjon med omgivelsene“ (Carlsburg 2011, 29). Claessens beskriver også enkulturasjon som en del av sosialiseringsprosessen og deler den på den ene siden inn i delområdet sosiabilisering, som omfatter den emosjonelle forankringen, formidlingen av grunnleggende krav til verden og en primær sosial fiksering. På den andre siden knytter han den til enkulturasjon, som kjennetegnes av foreldre-barn-interaksjon, familiemiljøer og sekundær sosial fiksering (jf. Claessens 1962, 23).

Enkulturasjon som sosialiseringsprosess

Det fremgår tydelig av definisjonene som er presentert, at enkulturasjon betraktes som en selvstendig prosess, som imidlertid alltid er en del av sosialiseringen. Det antas at dette er en livslang prosess som, påvirket av ulike faktorer og instanser, begynner ved fødselen og virker personlighets- og kulturbestemmende (jf. Claessens 1962, 100; jf. Toaspern 1971, 36).

Begynnelsen på enkulturasjonen ved fødselen beskrives slik at det nyfødte mennesket blir innlemmet i et miljø der en bestemt kultur former mennesket og tvinger det inn i bestemte mønstre fra begynnelsen av (jf. Claessens 1962, 100). Denne tidlige enkulturasjonen utdypes og modifiseres ytterligere av ulike instanser.

Familie, skole og jevnaldrende

Den første og viktigste instansen er familien, der barnet bygger opp en rudimentær jeg-identitet. Som grunnlag for barnets videre utvikling er denne fasen nært knyttet til og danner grunnlaget for enkulturasjonen. Videre må foreldrenes og andre enkulturatorers atferd alltid ses i sammenheng med kulturell preging (jf. Carlsburg 2011, 30). Det er nødvendig å skille mellom enkulturasjon og oppdragelse, ettersom oppdragelse har som mål å påvirke og endre atferd, mens enkulturasjon skjer tilfeldig (jf. Carlsburg 2011, 31).

Skolen har også en sosialiserings- og inkulturasjonsfunksjon ved at den forbereder til moden deltakelse i samfunnet og gir systematisk opplæring i kulturteknikker. Andre funksjoner er for eksempel dannelsesfunksjonen og oppdragelsesfunksjonen (jf. Carlsburg 2011, 33).

Den tredje og siste sosialiseringsinstansen er jevnaldringsgruppene. Sammenlignet med samspillet med voksne gir disse større frihet i det symmetriske forholdet mellom barn og unge. Her kan det oppstå konflikter med eksisterende normer og verdier, og dermed kan man også her finne en ny kvalitet ved enkulturasjonen (jf. Carlsburg 2011, 36).

Mål og interaksjoner

Disse tilfellene av sosialisering og enkulturasjon tydeliggjør hvordan tanke- og handlingsmønstre kan overtas ubevisst på ulike nivåer. I denne sammenhengen må personlighetsutvikling, som formes av både enkulturasjon og utdannings- og oppdragelsesprosesser, forstås som sosialiseringens mål.

Disse prosessene henger tett sammen, ettersom de er „en meningsfull hjelp til å vokse inn i den respektive kulturen og samtidig selv er kulturelt farget“ (Carlsburg 2011, 35).

Enkulturasjon tillegges også avgjørende betydning i forbindelse med interkulturelle møter: når ulike kulturer møtes og det skjer en endringsprosess i gruppers og individers enkulturasjon gjennom akkulturasjon (jf. Carlsburg 2011, 38).

Litteratur

Carlsburg, Gerd-Bodo von (2011): Enkulturasjon gjennom tilegnelse av sosial kompetanse. Frankfurt: Peter Lang.

Claessens, Dieter (1962): Familie og verdisystem. En studie av menneskets „andre, sosiokulturelle fødsel“. Berlin: Duncker & Humblot.

Pohl, Reinhard (2011): Interkulturell kompetanse. I: Pohl, Reinhard (red.): Tyskland og verden. Kiel: Magazin.

Toaspern, Horst (1971): Der Kulturaneignungsprozess. Også et bidrag til politisk sosiologi. Stuttgart: Ferdinand Enke.

Walz, Hans (2010): Integrasjon, assimilering, akkulturasjon, akkomodasjon, enkulturasjon. Grundbegriffe des Migrationsgeschehens: https://www.akademie-rs.de/fileadmin/user_upload/pdf_archive/barwig/2010_ORWO/Walz_Migration_-_Grundbegriffe_…27.10.2010.pdf [23.06.2018].

Wurzbacher, Gerhard (1963): Sozialisation – Enkulturation – Personalisation. I: Wurzbacher, Gerhard (red.): Der Mensch als soziales und personales Wesen. Bidrag til sosialiseringsbegrepet og -teorien fra sosiologi, psykologi, arbeidsvitenskap, medisin, pedagogikk, sosialt arbeid, kriminologi og statsvitenskap. Stuttgart: Ferdinand Enke.