Eksotisme

Begrepet eksotisme finnes både i sosiologien, litteraturen, kunsten og lingvistikken. Både innen sosiologi, litteratur og kunst refererer begrepet eksotisme til „åpenlyse holdninger til det fremmede“ (von Beyme 2008, s. 8), spesielt til fremmede kulturer. Ordet stammer fra det greske adjektivet exotikós og betyr „fremmed“, „merkelig“ (Kuske/Czerny 1999, s. 616).

Postkoloniale studier

Begrepet ble første gang brukt i 1599, viser postkoloniale studier (von Beyme 2008, s. 7). Det grunnleggende poenget er at de respektive andre kulturene oppfattes som „fjerne – det være seg i tid, rom eller sosialt – og som forskjellige fra ens egen kultur“ (Kuske/Czerny 1999, s. 616). På den ene siden er denne holdningen forbundet med en „avgrensning av ens egen kultur fra den antatt fremmede kulturen“ (ibid.). På den andre siden betraktes den andre kulturen fra et individuelt perspektiv. På denne måten reflekteres den respektive „egen virkelighet, […] ønsker og drømmer samt de feilene som det respektive samfunnet krever av sine medlemmer“. (ibid.)

Stereotypisering

Vanligvis er det bare de spesielle kjennetegnene ved den fremmede kulturen, for eksempel „palmer, sandstrender, basarer fulle av mennesker, kvinner med skaut eller ’skjeggete fanatikere'“ (ibid.), som blir vurdert og fremhevet. På grunn av stereotypiene får man ikke en fordomsfri tilgang til den andre kulturen, og det er ikke mulig å fordype seg i den eller reflektere over den.

Historisk sett var den europeiske eksotismen særlig betydningsfull i sin etnosentriske form. Her var den nært knyttet til kolonialismen. Begrunnelsen for europeernes maktoverlegenhet var at de angivelig befant seg på „et kulturelt høyere nivå i samfunnsutviklingen“ (ibid., s. 617).

Ambivalens

Begrepet er preget av ambivalens. For på den ene siden omfatter det en „positiv side av fascinasjon for det fremmede, som vekket forståelse og sympati“ (von Beyme 2008, s. 7). På den andre siden er det først og fremst den „negative siden av fordommer, eurosentrisme, imperialisme, rasisme og sexisme“ (ibid.).

Historisk utvikling

Von Beyme deler eksotisismens historiske faser inn i totalt fire utviklingsstadier: premodernisme, imperialisme, klassisk modernisme og postmodernisme. (ibid., s. 9f.) „Fascinasjonen for det eksotiske har en lang historie og utviklet seg fra en ekstremt hierarkisk forståelse av det ‚fremmede‘ i andre verdensdeler til en forestilling om likeverd som til og med åpnet for hybridisering og kreolisering av kulturer“. (ibid., s. 7)

Å forholde seg til sitt eget

Å forholde seg til det fremmede kan samtidig innebære å forholde seg „til sitt eget, til sine egne behov og forhold“ (Maschke 1996, s. 9). Ifølge Maschke kan det å være i stand til og villig til å lære av andre kulturer ses på som en positiv utvidelse av ens egen horisont, der „ens egne personlige og sosiale ordensmønstre“ (ibid.) kan reflekteres over. „Man søker etter alternative muligheter i kulturen, dvs. etter andre verdensbilder, verdier, holdninger eller andre former for sosial atferd, relasjoner og organisering. Ofte opplever det fremmede en omvurdering og får forbildekarakter i prosessen“. (ibid.)

Språkvitenskap

I lingvistikken refererer begrepet eksotisme til lån av et ord. Dette låneordet står i avgiverspråket for „ting og vaner“ (Schmöe 2016, s. 192) som er typiske for denne kulturen og „ikke er en del av den kulturelle tradisjonen i mottakerspråket“ (ibid.). Når man bruker disse eksotismene, er forbindelsen til det som er karakteristisk for opprinnelseskulturen, avgjørende. Eksempler på dette er det malaysiske ordet sarong, som betyr hofteskjørt på tysk, det russiske ordet balalaika eller det engelske cowboy (ibid.).

Så snart den fremmede tingen eller vanen er inkorporert i mottakerspråkets språksystem, er begrepet eksotisme ikke lenger passende. Et eksempel på dette er det finske ordet sauna på tysk. (Jf. ibid.)

Litteratur

Schmöe, Friederike (2016): Exotismus. I: Helmut Glück u. Michael Rödel (red.): Metzler Lexikon Sprache, 5. utg. Stuttgart: J. B. Metzler, s. 192.

Kuske, Silvia og Astrid Czerny (1999): Orientalisme/ eksotisme. I: Christoph Auffarth, Jutta Bernard, Hubert Mohr et. al (red.): Metzler Lexikon Religion. Stuttgart: J. B. Metzler, s. 616-619. Elektronisk ressurs tilgjengelig på: https://doi.org/10.1007/978-3-476-03703-9_197.

Maschke, Annegret (1996): Eksotisme eller interkulturell læring. Etnologiske perspektiver på New Age og psykoterapi. Red. av International Institute for Comparative Cultural Therapy Research. Berlin: VWB Verlag für Wissenschaft und Bildung. (= Forskningsrapporter om transkulturell medisin og psykoterapi, vol. 3).

von Beyme, Klaus (2008): Fascinasjonen av det eksotiske. Eksotisme, rasisme og sexisme i kunsten. München: Wilhelm Fink.