Diaspora

Begrepet diaspora kommer fra gresk og betyr „å spre“ eller „å oppløse“ (jf. Kuhlmann 2014). På den ene siden står det for en tvungen emigrasjon av et samfunn fra hjemlandet, og på den andre siden for en spredning av dette samfunnet til fremmede regioner (jf. ibid.).

Emigrasjon ledsages vanligvis av en følelse av rotløshet og smertefull adskillelse fra hjemlandet, slik at det følelsesmessige aspektet også må nevnes (jf. Vetter 2007, 164). Sentralt i definisjonen av en diasporasituasjon er den identifikatoriske referansen tilbake til et geografisk fjernt, reelt eller fiktivt opprinnelsesland og dets kulturelle og religiøse tradisjon (jf. Baumann 1999, 252).

Dessuten kjennetegnes en diasporasituasjon av en gjensidig trekant av relasjoner mellom opprinnelseslandet og dets kultur, ankomstlandet og diasporagruppen. Enten lever gruppen for seg selv som en minoritet i et fremmed land og beholder kulturelle skikker og sin egen religiøse identifikasjon (jf. ibid.), eller så skjer det en assimilering, det vil si at de kulturelle røttene forlates og spørsmål om kulturell identitet oppstår.

Historiske røtter

Historisk sett oppsto begrepet i den tidlige jødedommen. Det ble først brukt om den jødiske diasporaen, det vil si de jødene som bodde utenfor „det lovede land“ (Palestina) og Jerusalem. I kristendommen har begrepet siden 1500-tallet blitt brukt om protestantiske eller katolske minoriteter i et samfunn med en annen konfesjonell tilhørighet. I mellomtiden brukes begrepet også om andre diasporagrupper. Det gjelder for eksempel den greske, indiske, kurdiske og libanesiske diasporaen (jf. Baumann 1999, 252).

Diaspora og eksil – likheter og forskjeller

Begrepet diaspora er ofte sammenfallende med begrepet eksil (latin exilium „å oppholde seg i et fremmed land, i eksil“) og blir noen ganger sidestilt med det (jf. Kuhlmann 2014). Den nære semantiske, begrepsmessige og historiske forbindelsen er uomtvistelig. En klar definisjonsmessig avgrensning synes imidlertid ikke å være særlig nyttig, ettersom begge begrepene ofte glir over i hverandre. Det virker derfor mer hensiktsmessig å reflektere over likhetene og forskjellene.

En av forskjellene er at begrepet eksil beskriver individuelle erfaringer snarere enn fellesskapets. En annen forskjell er at folk forlater hjemlandet sitt frivillig. Graden av ufrivillighet i emigrasjonen vektlegges mer i eksilforskningen enn i diasporaforskningen (jf. Kuhlmann 2014). En av de største forskjellene ligger i tilknytningen til hjemlandet. Diasporaer opprettholder, i likhet med eksilanter, tette bånd til fødelandet. De fortsetter å betrakte dette som sitt egentlige hjem og opprettholder sin egen kulturelle identitet. Eksilanter har en tendens til å finne seg til rette i sitt nye hjemland og forsøker å bygge sosiale, emosjonelle og symbolske bånd til vertslandet. For eksilanter forblir vertslandet ofte en midlertidig løsning, og de har ikke noe ønske om å slå røtter. Den fortsatte tilknytningen til opprinnelseslandet er ofte knyttet til et engasjement for hjemlandets politikk (jf. Kuhlmann 2014).

Litteratur

Baumann, Martin (1999): Diaspora. I: Auffahrt, Christoph (red.): Metzler Lexikon Religion: Gegenwart – Alltag – Medien. Stuttgart: Metzler, 251-254.

Kuhlmann, Jenny (2014): Eksil, diaspora og transmigrasjon. http://www.bpb.de/apuz/192563/exil-diaspora-transmigration?p=all [02.07.2018].

Vetter, D. (2007): Diaspora. I: Khoury, Adel Theodor (red.): Lexikon religiöser Grundbegriffe – Judentum Christentum Islam. Wiesbaden: Marx, 164-168.