Den usynlige religionen

Thomas Luckmanns essay The Invisible Religion (1991) regnes i dag som en klassiker innen (religions)sosiologien. Det tok nesten 24 år før den engelske versjonen The Invisible Religion (1967), som igjen var basert på teksten The Problem of Religion in Modern Society (1961), ble nyoversatt (jf. Knoblauch, s. 7). Thomas Luckmann (1927-2016) studerte blant annet filosofi, tysk, romanistikk og psykologi og var professor i sosiologi ved universitetet i Konstanz i 24 år (jf. etterord).

Det funksjonalistiske religionsbegrepet: Privatisering av religionen

Hovedtemaene i essayet er religionens definisjon, utvikling og nye sosiale former (jf. Knoblauch, s. 11) samt spørsmålet om hvorvidt religiøsiteten faktisk er i ferd med å forsvinne i det moderne samfunnet, slik den synkende deltakelsen i kirkelige organisasjoner tyder på den dag i dag. Luckmann argumenterer for at religiøse funksjoner transformeres i andre (private) sosiale former.

Kjernen i konseptet er tesen om „privatisering av religion“. Med „usynlig“ religion menes privat, individuell religiøsitet og den tilhørende løsrivelsen fra en rent offentlig, institusjonalisert forståelse av religion (tro versus religiøs tilhørighet). Avgjørende for Luckmanns tilnærming til „usynlig religion“ er den funksjonalistiske tilnærmingen. I motsetning til den substansielle definisjonen, som spør etter religioners spesifikke, materielle essens og først og fremst er opptatt av menneskers forestillinger om og forhold til en hinsidig, hellig, overnaturlig makt, forstår det funksjonalistiske begrepet religion som en aktør i den sosiale strukturen, som er medbestemmende for forholdet mellom individ og samfunn (jf. Knoblauch, s. 12). Enkelt sagt er det ikke lenger først og fremst et spørsmål om hva som definerer religionen innholdsmessig, men hvilken individuell og samfunnsmessig nytte den fyller. Dette resulterer i Luckmanns radikale tese om at „det religiøse i seg selv er kjernen i det sosiale“ (Knoblauch, s. 13), når han opphøyer internaliseringen av en „verdensanskuelse“ til „religionens universelle sosiale form“ (Knoblauch, s. 16). Luckmann skriver selv:

„Individualiseringen av et historisk individs bevissthet og samvittighet skjer mindre gjennom en original gjenskaping av verdensanskuelser enn gjennom internaliseringen av en allerede forhåndskonstruert verdensanskuelse. […] Hvis vi tidligere har definert verdensbildet som en universell sosial form for religion, kan vi tilsvarende definere personlig identitet som en universell form for individuell religiøsitet“. (Luckmann, s. 109)

Ifølge denne åpne definisjonen kan altså alt som har en meningsskapende, livssynskonstituerende funksjon, oppfattes som „religiøst“ eller „hellig“. Troen på en overnaturlig kraft, som tradisjonelt har vært forstått som genuint religiøs, erstattes her av en orienterings- og identitetsskapende funksjon.

Det moderne „hellige kosmos

Ifølge Luckmanns teori suppleres det tradisjonelle „hellige kosmos“ av det moderne „hellige kosmos“ (Luckmann, s. 153). Modernitetens dominerende aspirasjon er individuell autonomi, som differensieres i de „hellige“ temaene „selvutfoldelse, selvrealisering, mobilitetsetos, seksualitet og familisme“ (Luckmann, s. 157). Det som eksplisitt ikke tematiseres, er ens egen dødelighet og aldring: „Det ‚autonome‘ individet er ungt og dør aldri. (Luckmann, s. 158)

Eksempler på Luckmanns åpne religionsbegrep er for eksempel 1900-tallets esoteriske New Age-bevegelser, men også idretter som kroppsbygging (jf. Mörth, s. 2), yoga og fotball. Ifølge Luckmann kan også andre såkalte „erstatningsreligioner“ på denne siden av kloden, for eksempel vegansk livsstil, betegnes som religiøse.

Kritikk: problemet med det åpne religionsbegrepet

Særlig Luckmanns kritikk av den rene kirkesosiologien har hatt positiv innflytelse på det religionssosiologiske studiet av individualiserte trosformer (jf. Mörth, s. 4). Likevel mangler teoremet hans mer konkrete forklaringer. Religionens identitetsskapende og verdensbildekonstituerende karakter er uomtvistelig, men det forblir uklart hvorfor alt som oppfyller disse funksjonene, er „religiøst“. En kritikk som har blitt reist, er derfor at det spesifikt religiøse går tapt i Luckmanns tilnærming (jf. Knoblauch, s. 12). Omvendt tas det ikke tilstrekkelig hensyn til bevisst areligiøse verdisystemer (ateisme). Knoblauch skriver også i forordet at Luckmanns essay snarere presenterer et foreløpig utkast til usynlig religion (Knoblauch, s. 11). Den funksjonelle tilnærmingen til religion som motstykke til den substantielle tilnærmingen bør imidlertid fremheves. Günter Dux understreker: „Bare en teori som argumenterer både funksjonelt og substantielt, kan forklare religionens opprinnelse.“ (Dux, s. 20). (Dux, s. 20)

Litteratur

Luckmann, Thomas: Den usynlige religion [1963/1967]. Med et forord av Hubert Knoblauch. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1991.

Knoblauch, Hubert: Die Verflüchtigung der Religion ins Religiöse. Thomas Luckmanns usynlige religion. I: Thomas Luckmann: Den usynlige religionen. Frankfurt am Main: Suhrkamp 1991, s. 7-41.

Dux, Günter: Religionens opprinnelse, funksjon og innhold. I: Günter Dux (red.): Internationales Jahrbuch für Religionssoziologie. Wiesbaden: Springer Fachmedien 1973 (= On the theory of religion. Religion and language. Vol. 8), s. 7-67.

Mörth, Ingo: Om den nye utgaven av en viktig bok: Thomas Luckmanns „Den usynlige religion“. I: Swiss Journal of Sociology. 19. jg. nr. 3. Montreux 1993, s. 627-634. http://soziologie.soz.uni-linz.ac.at/sozthe/staff/moerthpub/LuckmannRezension.pdf [15.02.21].

Sozialwissenschaftliches Archiv Konstanz: Nachruf Thomas Luckmann. https://www.kim.uni-konstanz.de/soz-archiv/aktuelles/nachrufe/nachruf-thomas-luckmann/ [15.02.21].