Ballroom-kultur
Ballroom-kulturen er en bevegelse i det amerikanske skeive miljøet som utviklet seg fra de opprinnelige dragballene i New York City på 1970- og 80-tallet (jf. Weems 2008, 88). De første dragballene fant sted i bydelen Harlem i New York på slutten av 1800-tallet (jf. Pearlman et al. 2014, 545). Allerede i løpet av de første tiårene av 1900-tallet ble dragballene stadig mer populære i mange amerikanske storbyer, noe de fortsatt er den dag i dag. Et av spillestedene var den verdensberømte Madison Square Garden i New York City (jf. Weems 2008, 86; jf. Beemyn 2014, 504). På grunn av den økende konservatismen under og etter andre verdenskrig ble de opprinnelige dragballene forbudt, men den skeive undergrunnsscenen fortsatte å arrangere slike sammenkomster i private rom, og det var her Ballroom Culture oppstod på slutten av 1960-tallet (jf. Weems 2008, 88f.).
Internasjonal betydning
På 1980- og 90-tallet spredte New Yorks Ballroom Culture seg til andre amerikanske storbyer og nådde mainstream og dermed internasjonal oppmerksomhet gjennom Jennie Livingstons dokumentar Paris Is Burning (1990) og Madonnas hit Vogue (1990) (jf. Beemyn 2014, 514f.). I motsetning til dragballene, som først og fremst er orientert mot skjønnhetskonkurranser og primært tilbyr homofile menn en plattform for sin travestikunst, retter ballroomkulturen seg mot en bredere masse av skeive og tilbyr særlig BlBOC muligheten til å representere seg selv i ulike performance-kategorier (jf. ibid.; Beemyn, 514f.). Hovedmålet med disse konkurransene er å fremstille seg selv med størst mulig „realness“ (overbevisningskraft) i de respektive kategoriene. Det lekes ofte med kjønnsundergraving. Konkurransene bedømmes av en jury, som vanligvis består av respekterte medlemmer av miljøet (jf. Pearlman 2014, 545f.). Deltakerne går på en såkalt runway i den valgte kategorien og presenterer seg vanligvis i „voguing“ (jf. Weems 208, 88). Konkurransene innenfor rammene av ballene har også en politisk betydning, ettersom deltakerne gjennom sin opptreden avslører kjønnsroller som en konstruksjon (jf. Bailey 2011, 366). Parodier og perspektiveringer er også en viktig del av disse ballene (jf. Pearlman 2014, 545f.). I ballkulturen forstås (kjønns)identitetstilskrivelser som formbare og foranderlige, noe som gir medlemmene mulighet til å frigjøre seg fra heteronormative forestillinger og leve ut og feire sin „skeivhet“ i et trygt rom (jf. Bailey 2011, 369f.). Ballkulturen begrenser seg ikke til å arrangere og delta på disse ballene, men produserer også „hus“ som deltakerne organiserer seg i (jf. ibid., 367).
Hus
De såkalte „husene“ tilbyr medlemmer av ballroom-miljøet et familiært nettverk utenfor deres biologiske opprinnelsesfamilie, som de ofte har ingen eller dårlig relasjon til på grunn av sin skeivhet (jf. Pearlman 2014, 545). „Mødrene“ eller „fedrene“ i disse husene er som regel respekterte, flerfoldige ballvinnere og samtidig eponymer for husene sine, der store designermerker eller symbolske betegnelser også fungerer som navn (jf. Bailey 2011, 367). Selv om disse husene i de fleste tilfeller ikke kan sidestilles med et fysisk hjem, tilbyr de likevel sine „barn“ en familiestruktur, et sted å være og et støttenettverk (jf. ibid.). I tillegg til den sosiale strukturen har husene som oppgave å organisere og delta i baller og konkurranser (jf. ibid., 368). Det er „husforeldrenes“ oppgave å oppdra elevene sine og forberede dem til konkurransene slik at de kan konkurrere for huset sitt (jf. ibid.; Beemyn 2014, 514f.).
Voguing
Den opprinnelige formen for „voguing“ stammer fra 1800-tallet og er nå en integrert del av Ballroom Culture-konkurranser (jf. Pearlman 2014, 545). Voguing er en dansestil som benytter seg av glamorøse poseringer fra motemagasiner – spesielt Vogue, som har gitt den sitt navn (jf. Haider 2018). Innenfor Ballroom Culture forstås voguing som en sofistikert form for gatekamp, der den med best koreografi vinner (jf. Paris Is Burning 1990, [35:55-37:07]). Generelt finnes det tre underkategorier av voguing:
- Old way: refererer til den opprinnelige formen, gjenkjennelig ved „kantete bevegelser“.
- new way: inkluderer „akrobatiske former“.
- vogue femme: representerer en „nesten hysterisk femininitet“. (Aha 2016)
Voguing ble kjent for massene gjennom Madonnas verdensberømte musikkvideo, der hun hadde spesialbesatt dansere fra ballroom-scenen (jf. ibid.).
Tysk ballroom-kultur
Det er særlig de ovennevnte popkulturproduktene som har gjort ballroomkulturen mer kjent. Nyere produksjoner som RuPaul’s Drag Race (World of Wonder, start 2009) eller Pose (FX Productions, start 2018) samt sosiale medier har også bidratt til å spre den subkulturelle bevegelsen og gjøre den internasjonalt kjent (jf. Haider 2018). I 2011 grunnla Georgina Leo Melody det første tyske huset i Düsseldorf („House of Melody“), og i 2012 lanserte hun „Voguing Out Festival“ i Berlin, som ligner på de amerikanske ballene (jf. Wiedemann 2019). I motsetning til i USA er den tyske ballscenen ikke utelukkende forbeholdt skeive, men er også åpen for cis-personer (jf. Aha 2016).
Litteratur
Aha, L. (2016): Ballroom-kultur på HAU i Berlin. She’s a pretty boy. https://taz.de/Ball-roomCulture-im-Berliner-HAU/!5354047/ [02.09.2020].
Bailey, M. (2011): Gender/Racial Realness: Theorizing the Gender System in Ballroom Cul¬ture. I: Feministiske studier 37(2), 365-386.
Beemyn, G. (2014): USAs historie. I: Erickson-Schroth, Laura (red.): Trans Bodies, Trans Selves. A Resource for the Transgender Community. Oxford, New York: Oxford University Press, 501-536.
Haider, A. (2018): How Drag Balls Went Mainstream. https://www.bbc.com/cul-ture/article/20180810-drag-balls-the-glamorous-performances-thatmean-resistance [02.09.2020].
Livingston, J. (dir.) (1990): Paris Is Burning. Off-White Productions.
Pearlman, L. et al (2014): Kunst og kultur. Erickson-Schroth, Laura (red.): Trans Bodies, Trans Selves. A Resource for the Transgender Community. Oxford, New York: Oxford Univer¬sity Press, 537-566.
Weems, M. (2008): The Fierce Tribe. Masculine Identity and Performance in the Circuit. Utah State: University Press.