Flerspråklighet – eller flerspråklighet – refererer til evnen til å snakke eller forstå flere (ulike) språk (Duden 2018). „Disse ulike språkene omfatter ikke bare offisielle språk, men også regionale språk, minoritetsspråk, tegnspråk og til og med språkvarianter som dialekter“ (Riehl 2014, 9).
Et ekstremt uklart begrep
Det (generiske) begrepet flerspråklighet assosierer både ulike former for språktilegnelse i en persons ontogenese og bruk i hverdagsliv, arbeidsliv og institusjoner (jf. ibid., 9). I den tyskspråklige verden brukes begrepene flerspråklighet, tospråklighet og polyglott ofte synonymt. Dette viser at begrepet er flytende og ikke entydig definert (jf. Petersen 2014, 19). Begrepet flerspråklighet kjennetegnes snarere av sin definitoriske vaghet, ettersom det omfatter „et uendelig antall nivåer av kommunikativ kompetanse“ (Hernig 2005, 163).
Overordnet defineres flerspråklighet ved hjelp av fire definisjonskriterier:
Type tilegnelse
Her refereres det til simultan og suksessiv tilegnelse og differensieres deretter. Livsfasene (f.eks. barndom eller voksen alder) spiller en avgjørende rolle (jf. Lüdi/Py 2017, 7; Riehl 2014, 11 f.).
Sosiale forhold
Dette definisjonskriteriet skiller mellom individuell, samfunnsmessig og institusjonell flerspråklighet (jf. Riehl 2014, 12).
Kompetanse
Oksaars definisjon av flerspråklighet (Oksaar 1980, 43) blir ofte brukt og beskrevet som kompetansenivå: „Jeg definerer flerspråklighet funksjonelt. Det forutsetter at den flerspråklige i de fleste situasjoner lett kan skifte fra et språk til et annet når det er nødvendig. Forholdet mellom språkene kan være ganske forskjellig – avhengig av strukturen i den kommunikative handlingen, inkludert situasjoner og emner, kan man bruke en mindre veltalende kode i det ene språket og en mer veltalende kode i det andre“ (Lüdi/Py 2017, 8).
Språklige konstellasjoner
Dette refererer til statusen til de involverte språkene. Flerspråklighet kjennetegnes enten av to (eller flere) fullt utviklede kulturspråk med internasjonal prestisje, f.eks. tysk-russisk, eller av et språk med en regional, kommunikativ radius, slik tilfellet er med en dialekt (jf. Lüdi/Py 2017, 6; Riehl 2014, 16 f.).
Fra myten om enspråklighet
Flerspråklighet blir ofte fremstilt som noe unikt, mens den enspråklige habitusen virker institusjonelt forankret. Men i et globalisert samfunn blir enspråklighet snarere betraktet som en „sjeldenhet“ (jf. Boschung/Dietrich 2011, III; Riehl 2014, 9 f.). Natarajan snakker til og med om en oppfinnelse av enspråklige: „Det er tydelig i dag at flerspråklighet og flerspråklighet vektlegges i sammenheng med mangfold, men innenfor rammen av den rådende tenkningen innrømmer man likevel hver person bare ett språk, nemlig det. Dermed oppfattes ikke individet som annerledes kompetent på flere språk. Den flerspråklige personen mangler dermed muligheter for identifikasjon, navngivning og beskrivelse.“ (Ziese/Gritschke 2016, 261).
Årsakene til flerspråklighet er for det meste politiske (f.eks. migrasjon), økonomiske eller historiske. Det skilles også mellom naturlig og didaktisk mediert flerspråklighet.
Litteratur
Boschung, Dietrich/ Riehl, Claudia M. (red.) (2011): Historische Mehrsprachigkeit: Workshop of the Centre for Ancient Mediterranean Cultures (ZaKMiRa) and the Centre for Language Diversity and Multilingualism (ZSM) at the University of Cologne, July 2008, Aachen: Shaker.
Duden (2018): Flerspråklighet | rettskrivning, betydning, definisjon. https://www.duden.de/rechtschreibung/Mehrsprachigkeit [22.06.2018].
Hernig, Marcus (2005): Tysk som fremmedspråk. En innføring. Wiesbaden: VS.
Lüdi, Georges/ Py, Bernard (2017): Tospråklighet gjennom migrasjon: innføring i studiet av flerspråklighet ved hjelp av eksemplet med to innvandrergrupper i Neuchâtel (Sveits). Tübingen: Niemeyer.
Oksaar, Eis (1980): Flerspråklighet, språkkontakt og språkkonflikt. I: Nelde, Peter Hans (red.): Sprachkontakt und Sprachkonflikt. Wiesbaden: Franz Steiner.
Petersen, Inger (2014): Skrivekompetanse og flerspråklighet. Berlin: De Gruyter.
Riehl, Claudia M. (2014): Flerspråklighet: En innføring. Darmstadt: WBG.
Ziese, Maren/ Gritschke, Caroline (2016): Geflüchtete und kulturelle Bildung. Formater og begreper for et nytt praksisfelt. Bielefeld: Transcript.