Kulturell appropriering

Begrepet kulturell appropriasjon beskriver i videste forstand aksept av et kulturelt aspekt som ikke tilhører ens egen kultur. Kulturell appropriasjon er spesielt interessant fordi grunnlaget for kulturelle konflikter avsløres i krav om eierskap og strategier for ekskludering (jf. Hahn 2011, 19). Derfor blir kulturell appropriasjon ofte kritisert som tyveri eller respektløshet.

Forskningsaspekter

Kulturell appropriasjon fokuserer på kulturell endring (jf. Hahn 2011, 11f). Adopsjon av enkeltelementer fra en kultur, som klær, smykker eller lignende, faller imidlertid ikke umiddelbart inn under dette begrepet. Det er først når det brukes på en nedsettende, fiendtlig eller ureflektert måte, og dermed undertrykker eller latterliggjør den aktuelle kulturen, at man snakker om kulturell appropriasjon (jf. Krieg 2019, 105). Det hender også at kulturell appropriasjon sidestilles med tyveri og ødeleggelse av marginaliserte kulturer (Cuthbert 1998, 257).

Approprieringen har ikke til hensikt å homogenisere kulturer (=en enhetlig kultur) eller fragmentere kulturer (=kulturers forfall) (jf. Hahn 2011, 13). Målet er snarere å tilpasse sin egen kultur til nye, annerledes kulturelle ideer. Til syvende og sist kan det derfor oppstå en ny kultur på grunnlag av aspekter ved alle de involverte påvirkningene (jf. Hahn 2011, 13f).

Sosial relevans

Kulturell appropriasjon forløper imidlertid ikke harmonisk og er et kontroversielt tema, spesielt i dag, som stadig dukker opp i medielandskapet. Et amerikansk nettsted rapporterer for eksempel om „11 kjendiser som har blitt beskyldt for kulturell appropriasjon“ (Seventeen). ZEIT 2020 påpeker imidlertid at det handler om mer enn å være skyldig. Debatten handler om „sårbarhet og begjær (…), komplekset av kulturell identifikasjon og eierskapsdimensjonen“ (ZEIT) og om „den rasistiske strukturen av stereotypiserende dekontekstualisering“ (ZEIT). Denne negative vurderingen støttes delvis av forskningen. Denise Cuthbert beskriver for eksempel kulturell tilegnelse som tyveri i 1998 og påviser en ødeleggelse av urfolkskulturer gjennom tvungen kulturell tilegnelse (jf. Cuthbert 1998, 257). Deborah Krieg sier at „motivasjonen bak ulike former for kulturell appropriasjon (…) sannsynligvis er like heterogen [som] individene som utfører dem“ (Krieg 2019, 111). Særlig spørsmålet om motivasjon er derfor alltid et stridspunkt i debatten.

Litteratur

Cuthbert, Denise (1998): Beg, borrow or steal: The politics of cultural appropriation. I: Postcolonial Studies, vol. 1 (2). London, Routledge.

Hahn, Hans Peter (2011): Antinomies of cultural appropriation: Introduction. I: Journal of Ethnology, vol. 136. Berlin, Dietrich Reimer Verlag.

Krieg, Deborah (2019): It’s all a steal. WTF er kulturell appropriasjon, i: Bendersen, Eva et al (red.): Trigger Warning. Identitätspolitik zwischen Abwehr, Abschottung und Allianzen, Berlin, 2019 (s. 105-114), Verbrecher Verlag.

Seventeen: https://www.seventeen.com/celebrity/g22363821/cultural-appropriation-examples-celebrities/ (sist besøkt 19.09.2020).

Tid: https://www.zeit.de/kultur/2020-05/kulturelle-aneignung-popkultur-stereotyp-imitation-postkolonialismus (sist besøkt 19.09.2020).

Tid: https://www.zeit.de/kultur/2020-05/kulturelle-aneignung-popkultur-stereotyp-imitation-postkolonialismus/seite-3 (sist besøkt 19.09.2020).