Habitus

Det latinske begrepet habitus, opprinnelig avledet av det gammelgreske ordet héxis (ἕξις), betegner en permanent atferdsdisposisjon som gjenspeiles i et individs holdning, både i form av en ytre fremtoning og en indre disposisjon. Det omfatter hele det individuelle atferdsmønsteret, fra talemåte og gester til personlige verdier og hele livsstilen. Fra den greske antikken og frem til i dag har begrepet hatt ulike betydningsvariasjoner innenfor retorikk, filosofi og sosiologi (jf. Simonis 2013, 287).

Endringer i begrepets betydning

I den greske antikken var det særlig Aristoteles som skapte begrepet héxis (ἕξις), og med det mente han en permanent atferdsdisposisjon hos et individ som er blitt en vane gjennom erfaring og praksis (jf. Hügli 2013, 387). Héxis er altså en evne eller et genererende prinsipp som produserer fremtidige handlinger (jf. Krais 2014, 29). I den romerske retorikklæren betegnet habitus en helt spesifikk adferd og uttrykksmåte som krevde en bestemt holdning, talemåte og mental innstilling. I renessansen ble disse kategoriene supplert med en bestemt talestil og en passende tonehøyde. (jf. Sominis 2013, 287-288).

Habitusbegrepet hos Norbert Elias

Innenfor sosiologien har særlig Norbert Elias‘ og Pierre Bourdieus tilnærminger vært innflytelsesrike. Sosiologen og kulturfilosofen Norbert Elias (1897-1990) antok at det er en sterk gjensidig avhengighet mellom individets tanke-, følelses- og atferdsmønstre og de sosiale strukturene som omgir dem (jf. Volkmann 2013, 164). I Process of Civilisation (1939) beskriver han at de respektive skikkene og væremåtene må betraktes i forhold til den respektive kulturen, et tidspunkt og en sosial posisjon.

På grunn av denne avhengigheten tilskriver Elias også alltid de spesifikke skikkene i en sosial gruppe en særegen funksjon. Det å følge en bestemt bordskikk, et hilsningsritual eller å skille mellom hva som er privat og hva som er offentlig, fungerte som et skille fra andre sosiale grupper. Men siden de lavere klassene alltid prøver å imitere de høyere klassene, må de sistnevnte alltid videreutvikle sine skikker, noe som stadig flytter grensen for hva som er sosialt akseptabelt i den respektive gruppen. Jo større de sosiale gruppene eller statene blir, desto mer særegne blir også de enkelte gruppenes skikker, ifølge Elias.

For Elias er denne mekanismen ikke bare en ytre, sosial prosess, men også en psykologisk prosess. Sosiale skikker og konvensjoner internaliseres i vår sosiale habitus gjennom oppvekst og preging av det sosiale miljøet, slik at sosiale regler og sosial tvang blir vår „andre natur“ (jf. Eichener 2013, 64). Dette gir opphav til „den særegne stabiliteten i det psykiske selvtvangsapparatet som fremstår som et avgjørende trekk ved habitusen til ethvert ’sivilisert‘ menneske“ (Elias 1976b, 320).

For Elias er altså den sosiale habitus selve den psykologiserte sivilisasjonen, som kan variere avhengig av kultur, epoke og sosial klasse.

Habitusbegrepet hos Pierre Bourdieu

Den franske sosiologen Pierre Bourdieus (1930-2002) teori er imidlertid sterkest forbundet med habitusbegrepet. I likhet med Elias (og i tråd med tesene til Marcel Mauss og Erwin Panofsky (jf. Krais 2014, 24)) tilskriver Bourdieu den homogene atferden til individer (jf. Schroer 2017, 326) som kommer fra lignende sosiale kontekster, eksistensen av en felles habitus. Den individuelle habitus skal altså ikke forstås som et uttrykk for den enkeltes personlighet, men som grunnleggende bestemt av sosiale relasjoner. Bourdieu forstår habitus som et „system av permanente og overførbare disposisjoner“ (Bourdieu 2015, 98) som omfatter og strukturerer en persons hele fremtoning, beslutningstaking, tenkning og atferd, inkludert forbrukeratferd, håndtering av kunstgjenstander, foretrukne klær, boligsmak, politiske holdninger, matvaner, kjønnsroller, taleatferd og til syvende og sist hele livsstilen.

Avhengig av hvor mye og hvilken type kapital et individ har (økonomisk, sosial, kulturell og symbolsk kapital), inntar han eller hun ulike posisjoner i samfunnets sosiale rom. Tilhørighet til en sosial klasse eller et miljø gjenspeiles altså ikke bare i økonomisk kapital, men også i subtile forskjeller mellom individer, som smak, livsstil og habitus. I så måte er habitus ikke noe annet enn „inkorporert kulturell kapital fra tidligere generasjoner“ (Bourdieu 1987, 129) – eller, med Elias‘ ord, internalisert sosialisering. Dannelsen av en smak er altså til syvende og sist dannelsen av en klassesmak, som tilegnes som en „generativ grammatikk“ (jf. Chomsky) gjennom sosialisering i familie og skole (jf. ibid.,143).

„Smak er grunnlaget for alt man har […], som det man er for andre, det man klassifiserer seg selv med og blir klassifisert av andre“ (ibid., 104).

Som et innlært atferdsmønster er habitus grunnleggende stabil og begrenser individets sosiale praksis (jf. Schroer 2017, 333). Likevel kan individets atferdsmønster endre seg på lang sikt (jf. ibid., 318) hvis individets posisjon i det sosiale rommet endres. I et sosiologisk perspektiv er habitus dermed bindeleddet mellom individets frihet og de sosiale strukturenes begrensninger (jf. Schroer 2017, 317). Også for Bourdieu har habitus en distinksjonsfunksjon (jf. Jurt 2013, 86), det vil si at den avgrenser en sosial gruppe fra andre, slik at den er uttrykk for sosial forskjell og en klassekamp der individene forsøker å opprettholde eller forbedre sin posisjon.

Habitus er altså både et produkt av sosial praksis og et middel til å reprodusere og manifestere denne praksisen, hierarkier og i siste instans dominansforhold.

Habitus og kommunikasjon

Habitusforskjeller mellom individer kan ikke bare observeres mellom sosiale grupper innenfor en kultur, men også mellom individer fra ulike kulturer. Når det gjelder kommunikasjonsprosesser, blir det tydelig at aktørenes habituelle adferdshorisont er avgjørende for kommunikasjonsmulighetene. Det kan lett oppstå misforståelser når mennesker fra ulike kulturer, generasjoner eller miljøer skal kommunisere med hverandre. Siden enhver habitus, i Bourdieus forstand, går hånd i hånd med en avgrensning mot andre livsstiler, er det nødvendig å reflektere over egne og andres atferdsmønstre for å motvirke en avvisende holdning. En grunnleggende anerkjennende og tolerant tilnærming til den andre er nemlig helt sentralt i interkulturell kommunikasjon.

Litteratur

Bourdieu, Pierre: De subtile forskjellene. Kritikk av den sosiale dømmekraften. Frankfurt a. M.: Suhrkamp 1987.

Bourdieu, Pierre: Sosial fornuft. Kritikk av den teoretiske fornuft. Frankfurt a. M.: Suhrkamp 2015.

Eichener, Volker u. Ralf Baumgart: Norbert Elias zur Einführung. 3. fullstendig reviderte utg. Hamburg: Junius 2013.

Elias, Norbert: Om sivilisasjonsprosessen. Sosiogenetiske og psykogenetiske studier. Atferdsendringer i de sekulære overklassene i Vesten. Frankfurt a. M.: Suhrkamp 1976 (= 1).

Elias, Norbert: Om sivilisasjonsprosessen. Sosiogenetiske og psykogenetiske studier. Transformation of Society and Outline of a Theory of Civilisation. Frankfurt a. M.: Suhrkamp 1976 (= 2).

Hexis. I: Philosophielexikon. Personer og begreper i vestlig filosofi fra antikken til i dag. Redigert av Anton Hügli og P. Lübcke. Reinbeck: Rowohlt 2013. s. 387.

Jurt, Joseph: Bourdieu, Pierre. I: Metzler Lexikon Literatur- und Kulturtheorie. Tilnærminger – personer – grunnbegreper. Red. av Ansgar Nünning. 5. oppdaterte og utvidede utgave. Stuttgart: Metzler 2013, s. 85-87.

Krais, Beate og G. Gebauer: Habitus. Bielefeld: Transcript 2014.

Schroer, Markus: Sosiologiske teorier. Fra klassikerne til nåtiden. Stuttgart: Wilhelm Fin 2017 (=UTB).

Simonis, Linda: Habitus. I: Metzler Lexikon Literatur- und Kulturtheorie. Tilnærminger – personer – grunnbegreper. Red. av Ansgar Nünning. 5. oppdaterte og utvidede utgave. Stuttgart: Metzler 2013. s. 287-288.

Volkmann, Laurenz: Elias, Norbert. I: Metzler Lexikon Literatur- und Kulturtheorie. Tilnærminger – personer – grunnbegreper. Red. av Ansgar Nünning. 5. oppdaterte og utvidede utgave. Stuttgart: Metzler 2013. s. 164-165.