Språk som nøkkelen til verden

John Locke skrev i 1690 at språket er samfunnets viktigste „verktøy og felles bånd“. Språk kan sammenlignes med en nøkkel – hva menes med dette?

Ekspressiv funksjon: Språket gjør oss i stand til å utveksle informasjon, kommunisere følelser, uttrykke behov, etablere og opprettholde sosiale relasjoner (jf. Bühler; Jakobson).

Appellerende funksjon: „Ord er også handlinger.“ (Wittgenstein) Vi kan bruke dem til å oppfordre til handling, uttrykke meninger og dermed ta beslutninger (jf. Bühler; Jakobson). I tillegg kan vi samarbeide og organisere hverdagen vår. Og: språk gjør oss i stand til å tenke.

Informativ funksjon: Med språket forklarer og overfører vi kunnskap (jf. Bühler; Jakobson). Språket strukturerer vårt sosiale liv og skaper og opprettholder hierarkier. Språk gir selvtillit. Språk kan hjelpe mennesker i vanskelige situasjoner.

Med språket konstruerer vi virkeligheten og avslører hvordan vi ser verden. Språk er et våpen – det kan såre og: manipulere mennesker. Hvordan håndterer vi dette?

Konflikter kan løses språklig hvis vi metakommuniserer, dvs. snakker om hvordan vi snakker til hverandre.

Språket hjelper oss til å uttrykke oss, til å realisere oss selv, f.eks. kunstnerisk.

Språk kan nytes fordi det også har en estetisk verdi. Hva er mer underholdende, mer sosialt, mer samlende enn humor, ordakrobatikk og språklek?

Språket kan gjøre alt dette. Derfor er språket nøkkelen til å forme menneskelig samhold. Dette er særlig viktig i interkulturell kommunikasjon.

I et land der vi ikke snakker språket, kan hverdagssituasjoner bli et hinderløp. Det er vanskelig å etablere kontakt med andre mennesker. Selvfølgelig er kommunikasjon i enkle hverdagssituasjoner mulig med hender og føtter. Men så snart situasjonen blir kompleks, er også det problematisk. Av disse grunnene omgir vi oss ofte med mennesker som snakker samme språk som oss. Språket viser seg her som et sammenbindende element, men samtidig skiller det oss også fra andre. Resultatet er at dører forblir stengt for oss – dører til mennesker fra andre kulturer.

Spredte notater om språk som fenomen

Tenk deg at noen gir deg et puslespill med tusen brikker. Selvfølgelig vil du aldri være i stand til å fange alle de tusen bitene på en slik måte at det riktige bildet dukker opp. Sånn er det med språket: når noen forteller oss noe, er det akkurat det som skjer: et puslespill med tusen biter flyr mot oss… Vi kan fange noen biter, plukke opp noen få og så sette dem sammen. Samtalepartneren vår føler det samme når han lytter til oss. Så vi forstår alltid bare en del av det den andre personen sier og mener. Det er også sant at vi alltid bare kan bli delvis forstått. Dette er språkets puslespillmetafor.

Hva kan språk gjøre? Språket er en tryllekunstner, en musiker – det får strengene i oss til å klinge. Stille strenger i oss.

En annen metafor, la oss kalle den språkets myntmetafor: språk er en merkelig mynt som endrer verdi når den brukes. Og det er en mynt som, når den ikke er i bruk, ikke har noen verdi i det hele tatt. La oss forestille oss følgende: La et ord være en mynt. Jeg gir den verdien 1 og gir den til deg. Vil du se en 1 når du holder den i hendene? Ikke nødvendigvis. Det er mulig at du vil se en 5. Kanskje du forventet en 1 fra meg, men nå får du en 5. Hvordan er det mulig? Du har selv endret verdien – uten min viten, uten at jeg har gjort det. Men: Hvis du forteller meg verdien, kan jeg hjelpe deg med å endre den igjen – jeg kan også gjøre den til 1 for deg. Men du må fortelle meg hva du ser. Slik skapes dialogens magi…

Taleboblemetaforen: Fargerike og iriserende, som et speil, står de og svever foran oss når vi snakker og lytter – talebobler, og i dem: våre ord … Hva ser vi? Våre ord; og oss selv! Den andre skinner gjennom, miljøet skinner gjennom … og likevel ser vi hovedsakelig våre ord – og oss selv! Når to talebobler berører hverandre, oppstår et nytt bilde; ordene flyter inn i hverandre, formene våre flettes sammen … en ny mening oppstår. Dette er ekte dialog. Er vi klare for det?

Språkets egosentrisitet: Hvorfor snakker vi med hverandre? Fordi vi ønsker å uttrykke oss. Vi kommuniserer ikke noe som helst. Vi kommuniserer selv. Oss selv. Språk har ingen betydning utenfor sosial interaksjon/kommunikasjon. Mening konstitueres bare i sosial interaksjon, som samtidig er en konstruksjon.

Språkets kropp: å snakke er en kroppslig prosess, prosedyre, handling … noe sanselig. Vi opplever det fysisk når vi snakker. Derfor kan språk ikke bare forstås som et mentalt fenomen. Selv når vi leser stille, er kroppen vår aktiv. Snakke, lese, lytte – dette er fysiske aktiviteter. Kropp og sinn kan ikke skilles fra hverandre. De hører sammen, begge er alltid aktive.

Språk og tale er integrert i komplekse sammenhenger i menneskelivet. Det gir liten mening å se på språk isolert (slik språkfilosofien ofte har gjort). Tonen skaper musikken. Målløshet. Ordet er avslørende. Det finnes ikke noe som heter stillhet.

Sitater om temaet språk

Språket er tilværelsens hus. Heidegger

Filosofi er en kamp mot forheksingen av vår forståelse ved hjelp av språket vårt. Wittgenstein

Grensene for mitt språk betyr grensene for min verden. Wittgenstein

Og å forestille seg et språk er å forestille seg en form for liv. Wittgenstein

Språk – kilden til alle misforståelser. Antoine de Saint-Exupéry

Det mest menneskelige vi har er språket, og vi har det for å snakke. Fontane

De som motsier og krangler, bør noen ganger huske på at ikke alle språk er forståelige for alle. Goethe

For menneskers språk er lik deres liv. Seneca

Ta språket ditt på alvor! Nietzsche

Det finnes ingen større illusjon enn oppfatningen om at språk er et kommunikasjonsmiddel mellom mennesker. Elias Canetti

Språket vårt er også historien vår. Grimm

Hvert menneske har sitt eget språk. Novalis

Med hvert nye språk du lærer, får du en ny sjel. Tsjekkisk ordtak

Språk er ikke, språk skjer. Heinz v. Förster

For det folk gjør, gjenkjenner, opplever eller vet, blir bare meningsfullt i den grad det kan snakkes om. Arendt

Snakk så jeg kan se deg. Sokrates

Noe som ikke snakkes om, har ikke skjedd i det hele tatt. Bare ordet gir ting virkelighet. Wilde
Wilhelm von Humboldt om språkets natur

„Språk, forstått i sin egentlige essens, er noe konstant og midlertidig i hvert øyeblikk. Selv dens bevaring gjennom skrift er alltid bare en ufullstendig, mumieaktig bevaring, som fortsatt krever at den levende resitasjonen blir forsøkt sensualisert i prosessen. Det er i seg selv ikke et arbeid (ergon), men en aktivitet (energeia). Den sanne definisjonen kan derfor bare være genetisk. Det er faktisk sinnets evig gjentatte arbeid for å gjøre den artikulerte lyden i stand til å uttrykke tanken. Direkte og strengt tatt er dette definisjonen av hver gang vi snakker. […] Oppdelingen i ord og regler er bare et dødt arbeid med vitenskapelig disseksjon. Å kalle språk et åndsverk er et helt korrekt og adekvat uttrykk, fordi åndens eksistens generelt bare kan tenkes i aktivitet og som sådan. […] Det er ikke annerledes med forståelse. Ingenting kan eksistere i sjelen uten gjennom sin egen aktivitet, og forståelse og tale er bare forskjellige effekter av den samme talekraften. Vanlig tale kan aldri sammenlignes med overlevering av et stoff. I forståelsen, som i talen, må det samme utvikles ut fra ens egen indre kraft; og det førstnevnte mottar er bare den harmonisk avstemte stimulansen.“ (Schriftene zur Sprachphilosophie, Werke III, Darmstadt 1963, s. 418 f., 430).

Hvor eksplosiv språkbruken kan være, beskrives av Ernst von Glasersfeld i denne anekdoten: „Til slutt vil jeg gi dere et eksempel som gjør det klart hvor viktig det er med uhemmet tilgang til ideer. I 1936 var det OL i Berlin. Det ble ikke bare bygget et stadion og en olympisk landsby, men også et teater. Vennen jeg besøkte, tok meg med til den olympiske landsbyen dagen før åpningen og til slutt til teateret. Det var fortsatt stillas foran inngangen, og noen menn arbeidet med en frise over portalen. Min venn forklarte at de tilsynelatende innså for sent, da inskripsjonen var ferdig, at den ikke var akseptabel for regjeringspartiet. Inskripsjonen var faktisk „Ett folk, én leder, ett teater.“ Ernst von Glasersfeld: Mellom språkene.

Litteratur

Bühler, Karl (1999): Language Theory. Språkets representasjonsfunksjon.

Jakobson, Roman (1992): Semiotikk.

Locke, John (1690): Et essay om menneskelig forståelse.

Mersch, Dieter (red.) (1998): Skilt om skilt. Tekster om semiotikk fra Peirce til Eco til Derrida.

Wittgenstein, Ludwig (2003): Filosofiske refleksjoner.

En dialog mellom Heinz von Foerster og Bernhard Pörksen om dialog: http://www.taz.de/!1085369/

Ytterligere litteratur om språksensitivitet

Isselbächer-Giese, Annette/ Witzmann, Cornelia/ Königs, Charlotte/ Besuch, Natascha (2018): Å bli språksensitiv, undervise språkdannende – tenke undervisning på en annen måte. I: Trendel, Georg/ Roß, Joachim (red.): SINUS.NRW: Promoting Understanding – Designing Learning Processes. Å tenke nytt om matematikk og vitenskap. Münster: Waxmann, 13-31.

Leisen, Josef (2019): Prinsipper for språksensitiv fagundervisning. http://www.sprachsensiblerfachunterricht.de/prinzipien [02.10.2019].

Trendel, Georg/ Roß, Joachim (2018): Innledning. I: ders. (red.): SINUS.NRW: Fremme forståelse – forme læringsprosesser. Å tenke nytt om matematikk og naturvitenskap. Münster: Waxmann, 9-11. https://www.schulentwicklung.nrw.de/sinus/upload/Phase05/Broschuere/SINUS_Gesamt.pdf [02.10.2019].

Woerfel, Till/ Giesau, Marlis (2018). Språksensitiv undervisning. Köln: Mercator-Institut für Sprachförderung und Deutsch als Zweitsprache (Basiswissen sprachliche Bildung). https://www.mercator-institut-sprachfoerderung.de/de/themenportal/thema/%20sprachsensibler-unterricht/ [04.10.2019].